Revolutionary Road
av Richard Yates
Vintage Contemporaries, 1961
“Hopeless emptiness. Now you’ve said it. Plenty of people are onto the emptiness, but it takes real guts to see the hopelessness.”
Når jeg leste Revolutionary Road kom jeg på hvorfor jeg leser bøker. Romanen utforsker eksistensielle problemer med utgangspunkt i et parforhold, og treffer skremmende nært.
Frank og April Wheeler er et ungt par med to barn som lever i en forstad til New York på 50-tallet. April er utdannet skuespiller, men tilbringer dagene hjemme med barna, mens Frank har en jobb han hater, og som kjeder han til døde, inne i byen. April er fortvilet over at de har akseptert dette A4-livet, og når hun foreslår at de skal gjøre en drastisk endring, ved å flytte til Paris, får paret et fornyet livsglede. Men etter hvert blir det tydelig at ingenting er så ukomplisert som de håper.
Selve handlingen er på mange måter preget av svært få hendelser. Drivet i boka ligger i samspillet mellom April og Frank. Tematisk dreier det seg om den håpløse tomheten med livet, redselen for at man skal akseptere at livet ikke utvikler seg slik man ønsket det, og redselen for å bli de menneskene man aldri trodde man skulle bli. Richard Yates er mesterlig i sin skildring av mennesker, ikke bare hovedkarakterene, men alle rundt dem blir beskrevet på en måte som viser hans utpregede evne og forståelse for detaljer og nyanser.
Filmen Revolutionary Road er god, med solide prestasjoner fra både Kate Winslet og Leonardo DiCaprio, men den kan likevel ikke måle seg med boka, som på alle måter er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge. Fordelen med filmen er likevel at den gjør April Wheeler til en tydeligere karakter. Romanen er hovedsakelig skrevet fra Franks synsvinkel, med noen skiftninger til mindre karakterer, og kun helt på slutten følger vi Aprils tankegang. Dette gjør at hun i romanen virker mer mystisk og vanskeligere å forstå, mens hun i filmen får en klarere stemme. Det interessante med dette er jo at April i realiteten er hovedpersonen i boka, men får likevel ikke sin egen stemme. Bakdelen med filmen er jo selvsagt at man mister en rekke nyanser og at Franks karakter mister så mye bakgrunnsinformasjon at handlingene hans noen ganger blir vanskeligere å forstå. Et annet positivt aspekt med filmen kontra boka er partiene der paret krangler, som gjør enda sterkere inntrykk på film. Likevel må konklusjonen bli at filmen er god og bør absolutt sees, men romanen er et must som du må gå ut å skaffe deg I DAG.
Folk kommenterer