Trøkk
Sapphire
Tiden Norsk Forlag, 2010
oversatt av Dag Heyerdahl Larsen
Å lese om brutalitet er en selsom opplevelse. I denne boken, hvis filmatisering går på kino nå om dagen, er det en helt ufattelig mengde brutalitet. Når jeg ser på film, pleier jeg å lukke øynene eller distrahere meg selv under slike scener, slik at de ikke blir like overveldende. Når man leser slike ting, derimot, er man nødt til å lese det. Jeg kan begynne å skumme avsnittene, men jeg kan likevel ikke distansere meg fra innholdet i like stor grad som med film.
Som leser føler jeg meg delaktig i det som foregår, fordi det er jeg som leser det frem. Og delaktighet i dette er ikke en god følelse.
Jeg prøver å glemme at jeg har en unge inni meg. Det var så fært å føtte den første. Ikkeno moro. Vont. Nå igjen. Jeg tenker på fadern. Han stinker, den hvite guffa som drypper fra pikken hans. Sleik opp sleik opp. Det er EKKELT! Men så kjenner jeg den andre følesen, det kribler varnt cha cha cha når han puler meg. Jeg blir så forvirra. Jeg HATER fadern. Men det hopper og spretter i musa mi. Da sier han «Oj nå kokere visst snart over neri gryta di!» Jeg HATER meg sjæl når det er godt.
Fortelleren er 16 år gamle Precious, som er gravid for andre gang. Med sin egen far, og med en mor som slår henne med en stekepanne i hodet når hun får veer fordi Precious har stjålet kjæresten hennes. Precious blir sparket ut av skolen, men fanges heldigvis opp av et alternativt skoletilbud som gjør at hun får de første bekreftelsene på at hun er verdt noe.
På denne skolen lærer hun å skrive, og boken skal være den dagboken hun skrev. Språket er deretter – og i begynnelsen tror man at man skal bli sprø. Hatten av til oversetter og språkvasker av denne boken. Men snart glemmer man skrivefeilene og de underlige formuleringene fordi språket er så utrolig intimt. Det sender deg rett inn i en verden hvor man kan kalle datteren sin for Lille Mongo.
Boken er lettlest, men samtidig tungfordøyelig. Hvis jeg kan anbefale denne boken uten at det vil komme en bølge av tilsvarende bøker, tror jeg at jeg skal gjøre det. Og filmen – den har jeg ennå ikke sett. Spørs om jeg orker.
Uff. Vet ikke om jeg skal lese denne. I filmen (som jeg ikke har fått sett ennå) er de sexuelle overgrepene tatt bort, stemmer ikke det? Der blir hun «bare» fysisk mishandlet i form av vold.
Jeg har lest om incest før, men aldri på denne inn-ut-måten – slike historier pleier å bli fortalt i preteritum.
Jeg har lurt på hvordan de har overført det til kino. Da jeg leste denne fortellingen ble jeg fysisk uvel, hadde jeg sett den i en kinosal ville jeg garantert kastet opp.
Hei,
jeg har sett filmen og den er veldig bra!
Vi får heldigvis ikke sett så mye av farens overgrep, kun som noen korte flashbacks i starten. Men morens trakassering, fysisk og psykisk, blir viet mye oppmerksomhet og er vannvittig brutal.
Skuespillerne i denne filmen er fantastiske og jeg anbefaler filmen, selv om det er en sterk og til tider rørende film. For når Precious lærer seg å lese og å skrive på skolen hun må gå på så får hun nye venner så ser hun helt annerledes på seg selv også og det er rørende.
Nå ble dette et langt svar, men det er en veldig bra film altså.
:-)
Kjenner at jeg er litt ambivalent til å lese boka/se filmen pga det sterke innholdet, men de får jo mye bra kritikk, så kanskje jeg bare må sette igang.
Takk for denne bloggposten. Jeg vil heller lese boka enn å se filmen….tror jeg.
Jeg har hørt og lest mye om både boka og filmen, og jeg har veldig lyst til å få med meg begge delene. Kanskje det er best å lese boka først før man ser filmen. Men det kan jo hende at boka er så rystende at jeg ikke vil klare tanken på å se filmen.
Jeg tror rett og slett jeg ikke orker denne historien en gang til, selv om Groskro sier at det er mer «vanlig» vold i filmen enn i boken. Fint at du har kommentert hvordan filmen var – jeg hadde jo bare antagelser.
Historien er sterk enten man får den inn via film eller bok.
hm. dette minner meg litt om Alie Walkers «The Color Purple».