Never Let Me Go
av Kazuo Ishiguro
Faber and faber 2005
282 s
Never Let Me Go blander to sjangere som spriker veldig i form og innhold. Det er roman jeg vil påstå ligger innfor pensjonatskolelitteraturen, samtidig som den også hører hjemme i science fiction hylla.
Handlingen i boka er sentrert rundt Kathy og hennes minner fra en oppvekst på Hailsham, en form for internatskole på den britiske landsbygda, sammen med vennene Ruth og Tommy. Bokas nåtid er sent på 1990-tallet, men i en alternativ virkelighet som er litt annerledes enn vår egen. Barna som går på Hailsham er spesielle, de skiller seg fra de normale ved at de har et helt annet formål. Sakte får leseren flere innsikter i hva denne forskjellen består i, og for hvilket formål disse barna holder seg friske og hvorfor de ikke kan få barn. Kathy er jeg-personen i boka, og vi opplever verden gjennom hennes øyne, der vi må gjette oss fram til implikasjonene av det hun forteller.
My name is Kathy H. I’m thirty-one years old, and I’ve been a carer now for eleven years.
Språket i boka er nesten absurd dagligdags, handlingen tilbyr lite dramatikk, annet enn ungdomsrivaleri og barndomsangst. Dette i motsetning til den grusomme virkeligheten som litt etter litt blir tydeliggjort for leseren. Formen i boka spiller en rolle for å dramatisere realitetene, i den forstand at deres lydige og dagligdagse aksept av den skjebnen de er blitt tillagt, former leserens egen opprørthet over deres situasjon.
Romanen er delt i tre deler, på samme måte som Hailsham-barnas liv er delt i tre faser. Den første er om årene på skolen, den andre handler om den korte perioden etter skolen hvor de bor i mindre boenheter i to år, fra de er 16-17 år mens tredje del tar for seg livet deres der hensikten deres skal oppfylles.
Styrken i romanen er nettopp kontrastene i sjangerblandingen og mellom språk og innhold. Der karakterer i science fiction-romaner av og til kan føles konstruert for å formidle en historie, er det i denne boka virkelig karakterene som er i sentrum. Målet ser ut til å være å lage kontakt mellom dem og oss, på en måte som igjen forsterker det urovekkende i historien. Det syns jeg Ishiguro lykkes med.
Jeg ble inspirert til å lese denne boka etter å ha sett traileren til filmatiseringen med blant annet Carey Mulligan og Keira Knightley. Filmen har ingen premieredato i Norge, men ser ut til å komme i løpet av året.
Etter å ha lest boka syns jeg kanskje filmen virker mindre god, men jeg gleder meg like fullt til å se den. Youtube tilbyr også et klipp av forfatteren som snakker om tematikken i boka.
Boka har også kommet ut på norsk under tittelen Gå aldri fra meg, men er nå utsolgt fra forlaget.
Jeg elsket boken. Følte at det dagligdagse språket og den «rolige» handlingen fikk frem poenget på en god måte. Man satt ikke å gråt underveis i boken, men jeg satt i hvertfall igjen med en grusom følelse etter å ha lest den.
Jeg har faktisk god tro på at filmen kommer til å bli vellykket. Gleder meg!
Konseptmessig er ikke «Never let me go» en av mine favoritter. Problemet er at problemstillingen er for «ond», det er mange mer effektive og mindre grusomme metoder som kunne vært brukt for å oppnå det man ønsker i boken, det hele virker rett og slett sadistisk. Det endte opp med å irritere meg gjennom hele boken.
Men det er jo personene og handlingsforløpet som gjør boken interessant, så boken er for all del verdt å lese som selv om jeg ikke kjøper konseptet helt. Elsker jo en god tragedie.
Og vips! så var boka bestilt på biblioteket.
Jeg leste denne boka i 2006 og den har ikke riktig forlatt meg siden. Jeg vet ikke hvorfor, den er på langt nær den boka jeg har likt best eller den boka jeg har vært mest fascinert av, egentlig tror jeg det er de små tingene: Kathy som holder rundt ei pute og synger «Baby, never let me go» mens Madame ser henne gjennom døra og gråter. Tanken om at hvor godt du taklet livet ble reflektert av hvor mange bøker du leste, slik at på samme måte som man impliserte at man hadde hatt sex i skoletida, impliserte man nå at man hadde lest, si Krig og Fred. Selv om alle var sammen 24/7, slik at det ikke var mulig å ha lest bøker uten at andre så det, var det en uuttalt overenskomst om å akseptere tanken om en parallell dimensjon man kunne snike seg bort til og få unna all den lesinga. Jeg har ofte ønska meg en slik.
Synes både boka og filmen virker veldig spennende, og kanskje mest av alt tankevekkende. Har virkelig sansen for bøker der du sitter igjen med en litt sær følelse, som om noe lurer rett rundt neste sving!
Jeg tenkte på å lese den engelske boka (har ofte hatt dårlige erfaringer med oversettelser vs original) men lurer på om språket er tungt å lese? Er ikke dårlig i engelsk, men når språket blir altfor fullt av skildringer og abstrakte beskrivelser henger jeg ikke helt med.
Neida, språket er ganske så lett og rettfram. Dagligdags og greit, det er bare å prøve seg!