Bokmerker-redaksjonen har vært fan av Harry Potter lenge, og da nest siste film var på trappene gledet vi oss alle stort. Og nå er eventyret altså over.

Natt til onsdag 13.juli, klokken 00.08 satte det hele i gang – det var nattpremiere på den aller siste Harry Potter-filmen og jeg var så heldig å få bli med. Colosseum-kino var fylt med utkledde fans, det beste kostymet jeg så var en som var ugla til Harry – jeg mener – ugla! Wow! Engasjementet har vært stort med Harry Potter-bøkene og filmene, og det var ikke mindre oppstyr nå som eventyret avsluttes. Og for en avslutning!

Det er ikke mange bøker som får meg til å lese med den intensiteten Harry Potter-bøkene har gjort, og fortsatt gjør. Jeg husker fortsatt da Dødstalismanene utkom, at jeg sto på bakrommet på jobb og leste, kikket ut i butikken for hver side for å se om det var kommet noen kunder som skulle forstyrre meg midt i slaget på Galtvort, jeg gikk og leste samtidig, jeg jubla høyt da Minerva McSnurp tok saken i egne hender på skolen:

«Jeg venter deg og smygardingene også i Storsalen om tjue minutter,» sa professor McSnurp. «Hvis du og elevene dine ønsker å forlate skolen, skal ikke vi hindre dere. Men hvis noen av dere prøver å sabotere motstanden, Horatsion, eller tar til våpen mot oss her inne i borgen, da duellerer vi til døden!»
«Minerva!» sa han forferdet.
«Tida er inne for at huset Smygard bestemmer seg for hvor det har sin lojalitet,» avbrøt professor McSnurp. «Gå og vekk elevene dine nå, Horatsion.»

Venninnen min som var med meg og så filmen, sa at det var ganske fint å se filmene – for det er jo bare som å se et kjapt sammendrag av det du allerede har lest. Og der sier hun noe jeg også kjenner meg igjen i – for uansett hvor god filmen er, og denne siste er virkelig god, så er det egentlig litt fint å se at filmen ikke når boka til skulderen en gang når det gjelder å vekke engasjement og følelser i meg. Bøker, ass. Innen 2012 skal jeg ha lest alle Harry Potter-bøkene på nytt, jeg lover. Og jeg gleder meg!

Erlend Loe ga filmen terningkast 6 i Aftenposten, og twitret at det «skulle bare mangle». Det er vanskelig å ikke la seg imponere av den siste Harry Potter-filmen, men uansett om terningen kanskje går til seks når det gjelder filmene, så tok jeg meg selv i å tenke at det ikke finnes høye nok terningkast for bøkene. Mens jeg satt der, i kinosalen full av fans som klappa, hulka, lo og jubla på passende steder i filmen, så tenkte jeg på min Harry Potter-karriere – jeg tenkte på da jeg leste førsteboka, andreboka, tredjeboka (min favoritt før sekseren kom), jeg tenkte på hvor unike de leseropplevelsene var for meg, og mens Harry kjempet den siste kampen mot ondskap på lerretet foran meg, så tenkte jeg plutselig:

Harry Potter-bøkene har gjort verden til et bedre sted.

«Bare si meg en ting til slutt,» sa Harry. «Er dette virkelig? Eller har alt sammen bare foregått i hodet mitt?»
Humlesnurr smilte strålende til ham, og stemmen klang høyt og sterkt i ørene til Harry, enda den lysende disken var i ferd med å senke seg igjen og allerede hadde halvt utvisket skikkelsen.
«Selvfølgelig skjer dette i hodet ditt, Harry. Men hvorfor i all verden skulle det bety at det ikke er virkelig?»