Us
David Nicholls
Hodder & Stoughton
Etter One Day la jeg David Nicholls litt for hat. Ikke fordi boken var dårlig – det var den ikke – men fordi jeg ikke taklet slutten særlig bra (jeg trodde jeg leste en feelgood-bok). Man skulle vel kanskje derfor tro at jeg ikke ville lese en ny bok av den samme forfatteren. At jeg hadde lært at som den skjøre lille blomsten jeg (tydeligvis) er så burde jeg ikke lese noe mer følelsesladet enn særlig deskriptive fagbøker.
Ånei, du. I helgen har jeg lest David Nicholl’s Us. Og la meg bare si det med én gang: jeg kommer ikke til å gjøre det igjen.
Us handler om Douglas Petersen, en middelaldrene forsker, en grå mus sammenlignet med sin spennende kunstnerkone Connie. Connie er fantastisk, vakker, intelligent, stilig, egenrådig, en livsnyter, morsom, perfekt. Drømmedama. Personlig synes jeg hun er helt grensesprengende plagsom. En nedlatende manic pixie dream girl som kontrollerer alt og alle og som ikke har noen respekt for at andre – hennes ektemann, for eksempel – kan ha andre interesser og bekymringer enn henne selv, og at dét også faktisk er helt legitimt. Boken begynner med at Connie vekker Douglas midt på natten og forteller at hun tenker på å forlate ham så snart sommerferien er over. Deres søttenårige sønn Albie skal nemlig begynne på universitetet til høsten, så deres rolle som foreldre er utspilt og hun kan endelig være fri og gjenoppdage seg selv (fanken altså, som jeg hater folk som på død og liv skal gjenoppdage seg selv.) Jeg tror kanskje det er meningen at vi som lesere skal synes at dette er veldig trist for stakkars Douglas, for Douglas begynner straks å fortelle leseren om hvordan han og Connie møttes og hvordan hun ga ham livet i gave!, og lærte ham å elske!, og å verdsette øyeblikket!, og så videre. Problemet er bare at jeg ikke klarer å tenke noe annet enn: hvem i all verdens land og rike har lyst til å være gift med denne dama? Alt skal til enhver tid skje på hennes premisser, og hun behandler Douglas dårlig, og jeg klarer bare ikke se at det er et problem at dette ekteskapet snart havarerer. Snarere tvert imot. Uansett. Douglas, Connie og Albie har bestemt – før Connies sjarmerende nattlige utbrudd – at de skal ta en ”Grand Tour” i Europa over sommeren. En slags dannelsesreise for Albie. Alle unge menn må som kjent ha vært innom alle kunstmuseer i Europa før de kan begynne på universitetet. Og dermed er scenen satt for romanen: Douglas har én ferietur på seg til å få Verdens mest slitsomme kvinne ™ til å forelske seg i ham igjen, og til å få den humørsyke tenåringskarikaturen Albie til å like seg. Kjære vene.
David Nicholls er kjent for spennende mellommenneskelige relasjoner, komplekse, realistiske kjærlighetsforhold, bittersøte observasjoner og dialoger – og en god del humor. Alt dette er til stede i Us. Likevel er jeg ikke overbevist – og denne gangen er det ikke bare slutten, men også starten som er problemet.
Boken er inndelt i mange korte kapitler med overskrifter i bare små bokstaver (uten at jeg skjønner hvorfor; fortelleren, Douglas, er på ingen måte typen til å være slepphendt eller lat eller hipsterkul når det gjelder regler, heller ikke rettskrivningsregler), der handlingen på nåtidsplanet og fortellingen om Douglas og Connies forhold fra åttitallet til i dag løper parallelt. I begynnelsen av boken er dette ofte litt forvirrende, fordi fortelleren er etterstilt: all handling er fortalt i fortid, og det blir ofte vrient å skille den eldste fortiden fra den nyeste. Dette går seg imidlertid fint til etter hvert. Så snart ferien har begynt, er forvirringen over, og det interessante begynner.
The Grand Tour viser seg å være vel så mye en dannelsesreise for Douglas som for Albie. Han forandrer seg nokså drastisk iløpet av den korte tiden i utlandet. Den eneste som forlater Europa tilsynelatende uforandret er Connie (som antakeligvis ikke har noe ønske om å endre seg fordi hun allerede er Perfekt og Kul.) Boken er best når Albie, som Douglas stadig beskriver som foraktfull, får rom til å være noe annet enn bare en typisk tenåring som sover lenge og slamrer med dørene. Forholdet mellom Douglas og Albie er fint skrevet frem, og gjør vondt å lese om (på den gode måten.) På et punkt i boken sier Douglas at det ville være mer interessant å høre Albies historie enn Douglas sin, og det er nesten så man kan mistenke utsagnet til å komme fra Nicholls selv; ”pokker, etter å ha skrevet tre hundre sider om denne litt kjedelige mannen så skjønner jeg jo hvem den egentlige hovedpersonen er, men ikke søren om jeg gidder å skrive om hele boka nå.”
Kanskje er nettopp dét et av hovedproblemene med Us. Ofte gir den meg en ”unnskyld at jeg forteller dette”-følelse. Douglas har ikke verdens beste selvtillit, og snakker ofte seg selv ned. Det passer selvfølgelig godt med karakteren, problemet er bare at noen ganger trenger leseren å få vite handlingen selv om hovedpersonen ikke føler seg komfortabel med å fortelle den. Ofte sier Douglas ”I won’t go into the details” på akkurat de stedene i boka der det hadde vært aller mest interessant å gå inn i detaljene. På et tidspunkt, når Douglas forteller om hvordan Connie og han mistet deres første barn, brenner det som bare det, men istedenfor å gå inn i det, istedenfor å utforske den sorgen og den smerten, raseriet og skyldfølelsen, sier han ”det er for tungt å snakke om så jeg vil ikke snakke om det.” Det samme gjør han når han skal fortelle om utroskap. Vi får et par setninger, og en ”jeg skal spare dere detaljene.” Det er alt. Dette skal liksom være en roman om relasjoner, om hvordan to mennesker forholder seg til hverandre gode og dårlige stunder i over tyve år. Og så vil han ikke snakke om hvordan de forholder seg til hverandre på de såreste, mest kritiske punktene i ekteskapet?! JEG FØLER MEG BESTJÅLET, HERR NICHOLLS! GIVE ME BACK MY MONEY!
Jeg er redd Nicholls har vært så besatt av tanken på å skrive en ”stillferdig roman om vanlige liv”, at han har glemt 1) at han skriver litteratur, og 2) at også vanlige liv er ekstraordinære. Ved å jobbe så hardt for å gjøre romanen gjenkjennelig og realistisk, har han gjort seg selv en bjørnetjeneste: ved å tillate Douglas å oppføre seg realistisk og si at han ikke vil prate om de vanskelige tingene – for det vil jo de færreste – så har han hoppet bukk over de elementene som gjør en karakter til en person. Dermed blir boka langt flatere og mindre nødvendig enn den ellers kunne vært.
Men underholdende? Joda.
Folk kommenterer