Hva er barnelitteratur? Hva er god barnelitteratur? I dette litt for lange blogginnlegget vil jeg diskutere nettopp dette, med utgangspunkt i all-alder-litteraturen.Begrepet ble introdusert for ti år siden av Jon Fosse. Han skrev i en kronikk i Dagbladet at barnelitteraturen «ikkje må vere skriven med vekt på tilpassinga til barn, men med vekt på den estetiske autonomien, og i så fall endrar barnelitteraturen karakter frå å vere skriven utelukkande for barn til å vere skriven også for barn.”

De senere årene har det kommet særlig mange billedbøker som kan kategoriseres innenfor Fosses all-alder-litteratur-begrep. I Kumatpakkene underliggjøres hverdagslige ting og Snill har illustrasjoner hvor det finnes detaljer bare voksne vil se. Tove Janssons Mummi-bøker er blitt nevnt av mange, og flere mener faktisk at Alice i eventyrland ikke er en barnebok i det hele tatt…

Og umiddelbart kan det virke udelt positivt at samme bok kan leses av alle. Men gjør ikke dette begrepet at også voksne i større grad skal ”blande seg inn i” barns litteratur? Barns lesevaner styres allerede av den litterære offentligheten i stor grad, og jeg mener at en utvisking av skillet mellom voksen- og barnebøker vil gå på bekostning av barna. Barnebøker blir tilpasset voksnes preferanser, uten at barns lesning innvirker på voksenlitteratur. Litteraturteoretikeren Torben Weinreich påpeker i sin bok Børnelitteratur – en grundbog at barn også leser voksenlitteratur, uten at denne kalles barnelitteratur av den grunn. Mange barn leser Sofies verden, men da på en annen måte enn voksne.

Jon Fosse skriver at ”ein ikkje lar si skriving vere styrt av tilpassing til bestemte mål- eller aldersgrupper”, og mener at kunsten skal være målet i seg selv. Jeg mener derimot at adaptasjon og målgrupper forekommer i all litteratur, og at den blir kjedelig og smal hvis den skal være relevant for alle lesere. Det finnes ikke et mønstermenneske uten kjønn, alder eller andre personlige trekk som Jon Fosse kan skrive for. Det blir ikke nødvendigvis litterær kvalitet av å ikke tenke på mottakeren av teksten!

Ved å bruke litteratur kontra barnelitteratur sniker Fosse inn en idé om at barnelitteraturen er noe annet enn den virkelige litteraturen. At voksenlitteraturen har eksistert lengst, bør ikke være synonymt med at det er denne som er best. Med dette mener jeg ikke å si at barn nødvendigvis må være de eneste kvalitetsdommerne. Men kvalitetskrav kan endres, og er stadig blitt endret gjennom litteraturhistorien. Litteraturen bør ikke skrives kun med tanke på hva leseren vil ha utbytte av, men det er viktig at satte definisjoner utfordres.

Det å gjøre voksen leseglede til kvalitetskrav for barnelitteratur har også vært hevded tidligere. C. S. Lewis og H. C. Andersen mente at bøker som ikke også voksne har glede av, er dårlig barnelitteratur. Torben Weinreich nevner dette, og skriver om feilslutningen mange voksne trekker: At hvis hun har glede av en barnebok, tenker hun at verket er skrevet for henne. (Weinreich 2001: 49) Han hevder at i virkeligheten er det slik at alle kan motta på forskjellige nivåer, og at denne påståtte to-stemmigheten er en måte for voksne å bemektige seg barnebøker på. Han sparker med dette vekk bena under påstanden om at en to-stemmighet er et krav i barnelitteratur.

For å definere hva som er ”god” barnelitteratur, kan man diskutere hva målet med litteraturen er. Er det å lære barna noe? Underholde dem? Lære dem leseglede? Vise dem god kunst? Mange barnebøker er høyt verdsatt blant barn, og skaper leseglede, til tross for at voksne ikke liker dem. Eksempler på dette er underholdningsserier som Grøsserne-, Animorphs– eller Phenomena-seriene. Det er enkelt for voksne å si at dette er ”dårlig” litteratur, siden bøkene i stor grad mangler dybde, personutvikling eller en flerstemmighet – men denne påstanden vil nok ikke falle i god jord hos en tiåring som elsker å lese disse bøkene. Så lenge det ikke finnes entydige krav på hva som er ”god” og ”dårlig” i voksenlitteraturen, blir det fåfengt å skulle avgjøre dette i barnelitteraturen.

Særlig de voksne stod i kø da Harry Potter-bøkene ble utgitt.

Tidligere ble mange bøker skrevet av pedagogiske hensyn, og oppdragelsesmoralen gjorde dem ganske kjedelige for voksne. Men i dag, hvor vi har lekne og kreative barnebokforfattere, leser stadig flere voksne barnebøker. Hvis forfatterne er kreative og ikke anser barnebøker for annenrangs litteratur, vil det være en naturlig følge at bøkene blir bedre, uten at dette utelukker at de er skrevet for en målgruppe.

Kanskje bør ikke all-alder-litteraturen være den nye barnelitteraturen, men heller bli et supplement. Alle bokhyller har godt av flerstemmighet! Men kanskje er det mulig å skrive ”god” litteratur som er myntet på barn – slik det er mulig å skrive ”god” litteratur som er myntet på voksne?

Litteratur
–    Carroll, Lewis. Alice’s Adventures in Wonderland. 1865. Collins.
–    Dahle, Gro. Snill. 2002. Cappelen.
–    Fosse, Jon. ”All-alder-litteratur”, kronikk i Dagbladet 10.02.1997.
–    Rørvik, Bjørn F. Kumatpakkene. 2005. Cappelen.
–    Weinreich, Torben. ”Børnelitteraturens æstetik” i Børnelitteratur – en grundbog. 2001. Høst & søn.