Schrattenholz-Maria-Dorothea

Maria Dorothea Schrattenholz debuterer i disse dager på Forlaget Oktober. Diktsamlingen Atlaspunkt er en science fiction-framstilling av menneskenes flukt fra og tilbakekomst til en jordklode det ikke lenger går an å leve på. Men Schrattenholz dikt er med sitt billedlige språk først og fremst uhyggelig gjenkjennbare beskrivelser av menneskelig fremmedgjøring. Ved lesningen av boken (leseeksemplar for Forlaget) ble jeg nysgjerrig på forfatteren og hennes inspirasjonskilder. Så jeg lot ikke sjansen gå fra meg da jeg fikk mulighet til å stille henne noen spørsmål om hennes syn på science-fiction-lyrikk og framtiden.

(Foto: Carsten Aniksdal, hentet fra forlaget sine nettsider)

 

Hei Maria og gratulerer med en sterk diktsamling – bare den første i en lang rekke, vil jeg tro. Hvordan har tiden rundt utgivelsen vært?

 

Takk for det! Ja, jeg er i gang med flere nye prosjekter, og skal også gå på påbyggingskurset på Skrivekunstakademiet i Hordaland, noe jeg tror blir inspirerende for videre skriving. Jeg er glad i konkrete deadlines! Tiden rundt utgivelsen har vært artig! Jeg har hatt lansering Oslo og Tromsø, og syns det er gøy å få lese opp fra boka.

 

Når jeg møter forfattere, og særlig av dikt, blir jeg så nysgjerrig på skriveprosessen. Når på dagen skriver du? Har du noen fast skriverutine? Kommer diktene dine som regel ut hele eller må de hales ut ord for ord?

 

Jeg er ganske urutinert. Men jeg har alltid, alltid med meg notatbok og trykkblyant, og skriver ned alt som måtte oppstå av ord, observasjoner, setninger. Jeg vet at hvis jeg ikke skriver ting ned umiddelbart glemmer jeg det. All bearbeiding foregår så i ymse dokumenter på pc, ut fra hvilket prosjekt det er. Diktene kommer som fragmenter, og så settes de sammen etterhvert.

 

Forlaget klassifiserer boken din som science fiction-lyrikk. Hva ligger i denne sjangeren for deg? Er science fiction-lyrikk først og fremst lyrikk, science fiction, eller en blanding?

 

Jeg ser på boken min som lyrikk, med science fiction-elementer. Ofte er nok science fiction, med sine forskjellige virkemidler, et slags rammeverk man kan sette fortellingen og det litterære innholdet inn i.

 

Hva er fordelene ved å skrive science fiction i diktform?

 

Poesien gir en helt annen mulighet for fleksibilitet i språket. Flere science fiction-forfattere forestiller seg en imaginær fremtid og et språk som har utviklet seg videre fra språket vi kjenner. Personlig liker jeg å kunne skrive fragmentert, med språklig frihet, der bilder og stemninger får veie tungt i tekstene.

 

Jeg legger meg på kartet

ruller meg inn

suger på hjørnene

 

kanskje sto noen her, akkurat her

med blikket låst

mot horisonten, nesten naken, ryggen rak

mot giftvind han ikke kunne se

ørkenen sviende stor, sandkorn lager bare nye korn, ikke land

sto her til sanden dekket han

 

Det går en slags handlingstråd gjennom diktsamlingen, samtidig som diktene også står godt alene. Skriver du ut fra en fortelling du har klart for deg i hodet, eller blir fortellingen til etter hvert som du skriver?

 

I Atlaspunkt ble handlingstråden til etterhvert. I starten av skriveprosessen var alt veldig fragmentert og jeg trodde lenge formen skulle være enkeltstående dikt. Men underveis i Forfatterstudiet i Tromsø, der jeg gikk to år, ble jeg oppmerksom på at visse dikt hadde en sammenheng, og begynte slik å sette opp en struktur ut fra dette. Så kunne jeg skrive nye dikt inn i denne helheten for å bygge ut de forskjellige delene boken består av. Jeg ble veldig glad da jeg fant ut at jeg kunne plassere menneskene på Mars!

 

Hva slags leser er du selv? Går det mest i science fiction eller lyrikk? Eller noe helt annet? Er det noen forfattere som har betydd mye for deg?

 

Jeg leser en del science fiction ja, jeg bruker Kindlen min mye til det, og kjøper bøker fra Amazon. Liker å få tips derfra og Goodreads. Har et par sci-fi klassikere jeg pinlig nok ikke har fått lest, så har en liten liste å jobbe meg gjennom. Ellers liker jeg å lese poesi. Forfattere som har hatt betydning er Øyvind Rimbereid (Solaris Korrigert), Harry Martinson (Aniara) og Torild Wardenær med sine samlinger.

 

Hvor får du ellers inspirasjon fra?

 

Jeg prøver å følge med på diverse naturvitenskapelige felter. Romfart, partikkelforskning, kunstig intelligens osv. Ellers er jo kriser av forskjellig art alltid inspirerende. For eksempel er kjærlighetssorg, sykdom, ensomhet situasjoner som har ført til resultater i skrivingen min, i tillegg til alle krisene som konstant pågår globalt. Men noe av det mest inspirerende for meg er andre mennesker og deres forskjellige erfaringer og kunnskap.

 

Jeg lar armene henge

og sier: kom hit

så skal jeg vise deg sorgen

pusse den blank

løfte den mot lyset

henge den rundt halsen din

legge fingrene dine mot den

så du kan gjenkjenne den

i mørket

 

Du har skrevet et akademisk essay om kognitiv fremmedgjøring i skandinavisk science fiction. Der skriver du blant annet om at det ukjente beskrives som om det var kjent med et språk som selv er ukjent. Men kan det også være motsatt, altså at det kjente beskrives som om det var ukjent?

 

Tja, i Atlaspunkt beskrives tyngdekraften på Jorden som om den er ukjent, for de menneskene som kommer tilbake hit. For oss som lever her er jo tyngdekraften så selvfølgelig at vi ikke tenker over den. Det er gjerne ved å skape en viss distanse til det selvfølgelige at man kan se på det med et nytt blikk, og det er dette jeg finner interessant ved science fiction. Visse forfattere innfører også et ekstra lag med distanse ved å bruke et fremmedgjort språk i tillegg.

 

I artikkelen din nevner du Bertolt Brecht og hans fremmedgjøringseffekter [Verfremdung] som en reaksjon på den generelle fremmedgjøringen [Entfremdung] av det moderne mennesket. Hva slags rolle spiller fremmedgjøringen i dine tekster? Kan diktsamlingen leses som en reaksjon på den kaotiske verdenen vi lever i?

 

Det sterkeste elementet av fremmedgjøring i Atlaspunkt er nok at menneskene etterhvert bor på en annen planet, og har tilpasset seg forholdene der. Ved å sette fenomener som f.eks. flukt inn i en bevisst fremmedgjort ramme i fiksjonen, kan det skape en utvidelse av det mentale rommet hos leseren. Tematikken kan tilnærmes fra en annen og ikke-selvsagt vinkel. Ønsket om å oppnå noe slikt er hvertfall en slags drivkraft for meg. Ellers tenker jeg at noe av det tekstene prøver å fange er følelsen alle mennesker kan ha av å være fremmedgjort i forhold til verden, naturen og andre mennesker. Å vite at man er en gjest i verden, rett og slett.

 

De dypeste lagene skjuler fragmenter, genetiske spor

fra mangeformede vesener

vi kan ikke være som dem

vinden øker, plystrer gjennom kranene

strukturene våre svaier, vil falle

alt vi ikke rakk å bygge

alt vi ikke fant

er ikke mitt

du vil ikke ha oss, jeg forstår

men jeg gjorde mitt beste, jeg mente det godt, det er sant

jeg gjorde som jeg ble fortalt

 

Jeg opplever som leser at det er mye underliggende uro i diktene, der blant annet miljøkriser, krig og sykdom er stadige gjengangere. Er du som Proust, Nietzsche og Kafka som finner kreativ kraft i engstelsen?

 

Jeg tror kreativ kraft hos de fleste forfattere bunner i en observasjon av de mest grunnleggende følelser og reaksjonsmønstre hos mennesker, og engstelsen kan jo trygt sies å være en av disse. For eksempel ble veldig mye god science fiction produsert i perioden rundt den kalde krigen, der en mulig apokalypse hang over verden. Alle mennesker engster seg, det er så mye vi ikke har kontroll over og det vet vi.

 

Men sånn generelt, er du optimistisk eller pessimistisk til framtiden?

 

Det vi ser nå er jo at verden er i ferd med å endre seg i en retning som truer menneskets livsgrunnlag. Dette siver mer og mer inn i litteraturen, et nærliggende eksempel er en annen debutant, Maja Lunde, med «Bienes historie», og hele den nye retningen «cli-fi» (climate-science fiction), som f.eks. Margaret Adwood tilhører. Vi nærmer oss nok en bevissthet om at verden er på vei ut vinduet, men spørsmålet er jo om det er mulig å tilpasse seg og overleve uansett eller om vi har skutt oss selv så kraftig i foten at vi må amputere og flykte haltende ut i rommet.