Apekompleks

Les Complexe du Chimpanzé
Richrad Maranzo og Jean-Michel Ponzio
3 album, 2007-2008
Dargaud/Cinebook

Noe av det beste som kan skje meg når jeg leser en bok eller tegneserie er å få følelsen at man virkelig forstår hva forfatteren vil fortelle. Noen ganger er det nok at det skjer et overraskende handlingsskifte, men andre ganger oppnår man plutselig en forståelse av boken som endrer hvordan hele verket fremstår. Det er alltid en opplevelse å oppdage en ny innfallsvinkel eller en ny mening, selv når dette er en negativ oppdagelse. Det er enda morsommere når dette skjer mer enn en gang i hver bok.

Les Complexe du Chimpanzé gav meg flere slike opplevelser. Jeg hoppet stadig frem og tilbake på hvordan jeg burde tolke serien, og jeg er fortsatt ikke sikker. Er dette en konspirasjonsteori thriller, en romgrøsser, en psykedelisk utforskelse av tid og rom, eller er det hele en ung jentes rasjonaliseringer av hvorfor moren har forlatt henne? Den siste tolkningen fikk meg virkelig til å lure, den snudde helt rundt på fortellingen og gjorde den flere lage dypere for meg. Noe lignende ble gjort i den superbe I kill giants, om enn på en annen måte.

Uansett, Les Complexe du Chimpanzé, eller The Chimpanzee Complex oversatt til det språket jeg faktisk behersket godt nok til å lese serien på, er en skummel og fantastisk fortelling om Sofia, hennes mor Helen og Heisenbergs usikkerhetsrelasjon. Eller kanskje ikke. Som sagt, det er et tolkningsspørsmål.

Helen er astronaut, og hennes store drøm er å være med på NASAs planlagte reise til Mars. Hun er besatt av å nå dette målet, og er veldig lite tilstede i datterens liv. På grunn av manglende midler blir Mars-reisen stadig utsatt, men moren nekter å gi opp. Når et uidentifisert romfartøy krasjlander i Stillehavet forandre ting seg raskt. Det er nemlig ikke snakk om et fremmed romskip, men Apollo 11 med to levende astronauter om bord. Eneste problemet er at Apollo 11 landet på månene 80 år tidligere, og de to astronautene er for lengst avgått en naturlig død.

Derfra starter en innviklet og til tider fullstendig bisarr handling som drar inn konspirasjoner fra den kalde krigen, kvantemekanikk og tidsreiser, og som strekker seg fra Jorda til Mars og tilbake igjen. Men er det hele en sann historie, eller er det bare en ung jentes rasjonalisering for hvorfor moren hennes bare forlot henne en dag? Vi bytter på å følge mor og datter, en i mer og mer bisarre, utenomjordiske miljøer og den andre i en smertefullt vanlig tilværelse. Etter hvert blir det mer og mer klart at fortellingen som spinnes mellom de to i høyeste grad er suspekt, men hva som er ekte og hva som er fantasi er fortsatt helt opp til leseren. Jeg er ikke villig til å kaste den faktiske handlingen helt på dør, for ideen om en sirkulær kvantemekanisk tidslinje der du ikke kan vite både posisjon og hastighet på samme tid er utrolig morsom.

Tegningene i denne serien er av ypperste kvalitet, og fanget meg raskt. Ponzio minner meg om noe av stilen til Claude Auclair i måten han tegner ansikter på, og han er helt klart ankret i den franske, realistiske tegnestilen som jeg er en stor fan av. Skal man kritisere måtte det være at han bruker skygger litt vel mye, og noen ganger dekker han over noe som kunne vært en god rute med vel mye møre skygger og mørke farger generelt. Les Complexe du Chimpanzé utnytter mediets visuelle egenskaper svært kompetent, og det skiller de gode tegneseriene fra de som like godt kunne vært en roman.

Jeg likte Les Complexe du Chimpanzé svært godt, men det kreves en viss tålmodighet for å komme inn i serien. Den gir ingenting ved dørene, og det den gir av svar mot slutten et det opp til leseren å godta eller forkaste. Det er bra med tankestoff her, men ingen bastant konklusjon, og serien gjør seg derfor ekstra bra ved andre eller tredje gjennomlesing. Etter det kan vi begynne å diskutere tittelens betydning, der er det mye moro å hente fortsatt.