De håpefulle
Nicolai Houm
Roman, 667 sider
Tiden Norsk Forlag, 2013

Det var virkelig slik. Og de gangene det ikke var slik, oppdaget Elise at resignasjon kunne by på en form for frihet som nesten virket mer tiltrekkende enn utsiktene til forandring – friheten til ikke å gjøre noe som helst – som når man, i en ventehall, etter en tids hvileløshet, slår seg til ro og oppdager at stolene er ganske komfortable. Men i møtet med større utfordringer var dette en strutsetaktikk, en tanke om at så lenge bekymringer ikke ble uttalt, var de ikke virkelige, som igjen utviklet seg til en forestilling om at jo større et problem ble, desto mer unevnelig var det.

Familien Lindberg er en del av den øvre middelklassen. Pappa Arne gjør så godt han kan med forretningene, mamma Elise prøver å gjøre så godt hun kan uten å helt vite hvordan. Storebror Joachim vil skrive, men har kanskje ikke talentet, eller i hvert fall ikke tålmodigheten til å faktisk produsere noe. Thea er ballettdanser og har skullet bli det helt fra hun var liten og forsiktig, nå er hun voksen – skarp og dyktig på scenen, men kanskje ikke ellers i tilværelsen. Og lillebror Christoffer blir feltprest i Afghanistan – langt vekk fra alt der hjemme, spesielt kanskje oppveksten. Gjennom flere tiår fortelles det om små familiekatastrofer, store verdensproblemer, indre og ytre dramatikk og familien Lindbergs forsøk på å være en helt normal familie – hva nå enn det betyr.

Det hadde heller ikke skadet å høre på den noen-og-seksti år gamle forfatteren som en gang fortalte ham, utpå morgenkvisten i et røykfylt lokale, den gangen det fortsatt fantes røykfylte lokaler, at en forfatter må stå opp klokken syv minst fem dager i uken og skrive som om det var en forferdelig ensom kontorjobb, og gi faen i å vente på inspirasjon, ettersom talent i det lange løp er ubrukelig uten disiplin.

I en uke nå har jeg tatt følge med familien Lindberg til og fra jobb og brukt sene kvelder på å bla meg fram til hva som skjedde med dem alle sammen. De håpefulle er en stor roman på mange måter. Den rommer livene til de tre søsknene Christoffer, Thea og Joachim, og deres foreldre Arne og Elise og forteller egentlig bare små fragmenter om dem, om perioder i livene deres, litt etter litt, samtidig som jeg føler at jeg kjenner dem bedre enn så mange andre romanfigurer. Den handler om 90-tallet, 2000-tallet, 60-tallet og nåtida. Houm er en sånn forfatter som altfor få har hørt om, selv om jeg har mast om ham i mange år nå, føles det som. I 2009 ga han ut Alle barn er laget av ild, en novellesamling som jeg mener er på høyde med Johan Harstads Ambulanse. Nå regner jeg med det er mange av dere som hever øyenbryna og tenker: Hvorfor har jeg ikke hørt om den?

Ja, hvorfor har du ikke hørt om den? Jeg aner ikke. Men nå forteller jeg deg om den. Og om den nye boka til Houm, som jeg skulle vedda 500 kroner på at ble bestselgeren i bokhandelen min denne høsten om jeg hadde stått bak kassa. For herrejemini, for en bok Houm har skrevet! At han behersker språket sitt og har mange ideer som funker, det beviste han med den finurlige og vakre novellesamlinga fra 2009 som jeg håper du har søkt opp hos Deichmanske nå, men at han skulle klare å dra meg gjennom over 600 sider uten et eneste dødpunkt, det var jeg faktisk usikker på. Dette er en ambisiøs roman som tar for seg mange hendelser og personer, fortellerstemmen bytter fokus og stil, man vet når det er Joachim som forteller og man vet når det er Thea fordi de fortelles på forskjellige måter. Og det funker. Dette er en vellykka murstein som kan passe for alle – den er spennende nok til å funke for folk som ikke leser så mye, og den er bra og overraskende nok til at også mer kresne lesere vil finne noe å streke under eller henge opp over skrivebordet. Men Houm har vel aldri lagt skjul på at her er det fortellinga som står i fokus – han ville skrive en bok med driv. Så får de setningene som får det til å fryse på ryggen komme innimellom dramatikken og kranglene. Og det gjør de heldigvis.

Jeg håper du velger deg Houm i høst. Det fortjener han. Det skal mye til å ro i land en så stor bok, men han får det til med glans. Jeg skulle gjerne hatt mer, jeg.