Du
Thomas J. R. Marthinsen
Gyldendal Norsk Forlag, 2010

Noen ganger kommer det en bok som man gleder seg skikkelig til å lese, kanskje fordi man har hørt noe om den, kanskje fordi man synes coveret ser så utrolig fint ut, kanskje fordi man har lest en anmeldelse som gjorde at man tenkte: Dette er en bok for meg. I dette tilfellet er det faktisk alle tre på en gang, og jeg tenkte mens jeg leste: Hadde jeg for høye forhåpninger?

Du er en samling korttekster, alle fortalt i du-form, noe jeg pleier å like skikkelig godt, nesten ubetinget, enten det er en tekst til noen eller om du-et er en jeg-person fordekt som et du. Begge deler er det eksempler på i denne boka.  Tekstene er korte, de fleste toppen to-tre sider, de går fort å lese, for min del kanskje fordi jeg hele tiden tenkte, mens jeg leste, at det blir bedre, det må bli bedre, neste gang, så nailer han det, bare vent. Og jeg venta. Jeg leste tekst etter tekst, og hver eneste gang, i første setning, så mista han meg litt.

Det hele gikk galt ett år før du kom inn i bildet, Leif Kaare.
Vi ble sittende og snakke om jobben din, Else-Marie
Den gule bilen din, Stephen
Og jeg tenker at det verste ved deg er at du er så kjedelig, Ragnar

Alle disse navnene. Jeg får lyst til å skrive den setningen enda en gang: Alle disse navnene. Det er kanskje en rar ting å henge seg opp i, en liten ting som ikke burde ha så mye å si for teksten, men dette er jo hele ansatsen, hele førsteinntrykket, og han gjør det nærmest hver gang, om navnet ikke kommer i førstesetninga, så kommer det litt lenger ned i teksten, og jeg vet ikke hvorfor, men med en gang du-et får et navn, så blir teksten fjernere fra meg, den betyr mindre, den mister noe. Bare det å fjerne navnene ville gjort tekstene større, mer allmenngyldige. Et du trenger ikke et navn, historiene om dem forteller oss mye om hvem de er uansett. Dette er tydeligvis ‘greia’ til Marthinsen, og mest sannsynlig er det for ham en god greie, noe en redaktør sikkert har oppmuntret, og kanskje sitter det lesere med nesa i boka hans flere steder nå og digger det, men jeg var ikke en av dem.

Språket i boka er preget av korte setninger, korte som i noen ganger bare bestående av et eller to ord. Mange av dem på rad. Jeg tenkte også mens jeg leste at dette språket, denne måten å skrive på, finnes det i det hele tatt noen som tenker sånn? Med så mange punktum? Så spør jeg meg selv mens jeg leser – er det et kriterium for en god bok at språket skal være som vi snakker eller tenker? Jeg svarer først nei, men tenker så at å dra det for langt i den andre retningen blir en uting. For det er noe unaturlig ved det, noe jeg henger meg opp i, noe som bryter flyten i teksten.

Mot slutten av boka får jeg riktignok to gode overraskelser, historiene «Japana» og «Så dette var ditt liv» viser meg noe jeg håper Marthinsen fortsetter med; lengre historier. Som om fem ekstra sider gjør at jeg glemmer at han må skrive navnet deres i starten av den, og fordi historiene er bra nok, så venter jeg ikke på noe bedre på neste side.

Akkurat i dette tilfellet vil jeg nok anbefale bloggen hans fremfor boka, men jeg tror virkelig at det vil forandre seg neste gang Marthinsen utgir bok.