Scott Pilgrim’s Precious Little Life
Bryan Lee O’Malley
151 sider, Oni Press 2004

”Mr.Pilgrim! It is I, Matthew Patel. Consider our fight…begun!”

Scott Pilgrim hadde alt. Vel, han hadde vel teknisk sett bare halvparten av en minimal leilighet i Toronto, et litt halvbra band han spiller gitar i og en 6 år yngre kjæreste som foreløpig bare vil holde hender. Likevel, ikke ille for en som ikke akkurat har lagt seg i selen. Dette forandrer seg brått når han begynner å møte Ramona Flowers i drømmene sine. Hun er en kurér for amazon.ca som tar en snarvei gjennom Scotts drømmer når hun lever pakker, siden trafikken er så lav der. Dette fører til at Scott forelsker seg i henne, og konsekvensene er ganske katastrofale for Scotts flotte lille verden.

Scott Pilgrim’s Precious Little Life begynner som en slags ”slice-of-life” fortelling om en 23 år gammel fyr som spiller i band og fester meste parten av tiden. Akkurat dette har vært gjort tidligere og med mer originalitet av andre. Heldigvis beveger O’Malley seg raskt ut på både magisk realisme og fullstendig absurditet, og da tar Scott Pilgrim helt av. I begynnelsen er det mest små ting, som snarveien gjennom Scotts drømmer, men viser det seg snart at Scott må bekjempe Ramonas syv onde ekskjærester før de kan bli sammen. Derfra blir ting bare bedre.

Ingen i Scotts verden ser ut til å synes det er merkelig at Scott må bekjempe alle Ramonas tidligere kjærester i TV-spillaktige kampsekvenser, og blir bare litt overrasket over at ekskjærestene ikke har flere mynter å samle opp etter at de er slått. I det hele tatt virker Scotts tilsynelatende normale verden å fungere via drømmelogikk, der selv de mest absurde situasjoner er helt rasjonelle i øyeblikket.

Drømmelogikken gjør Scott Pilgrim morsom, men gir også serien et dypere konsept og mening for meg. Kan det være slik at Scotts liv har lite eller ingen meningsfylte hendelser i seg, så han tillegger selv små handlinger en dyp mening og veldige konsekvenser? Lever virkelig Scott i en TV-spillaktig versjon av vår egen virkelighet, eller bare ønsker han at han gjorde det? Kan være jeg leser litt mye inn i en serie som for det meste kun er morsom, men jeg liker min innfallsvinkel.

Tegningene i Scott Pilgrim-serien er i en lettere japansk stil, men med en egen snert som O’Malley har godt grep om. Dessverre er jeg ikke akkurat glad i denne typen tegninger, og det trekker ned at mange av karakterene er veldig like hverandre. En tegnerserie der man noen ganger bare kan skille karakterer fra hverandre ved hjelp av konteksten i samtalen mangler litt finpuss. Kombinert med den hyppig bruken av andre manga-virkemidler som svettedråper, store øyne og fartsstriper kunne dette lett gått dårlig, men heldigvis virker ikke dette malplassert og det forsterker heller inntrykket av at Scott lever i en verden med andre regler enn vår egen.

Alt i alt er Scott Pilgrim’s Precious Little Life en original, morsom og spennende start på en tegneserie som har tatt etablerte serieskapere med storm. Jeg er kanskje ikke like imponert som mange andre, men så har jeg bare lest første del. Serien blir nå filmatisert med Michal Sera i hovedrollen, så det kan jo bli morsomt. Jeg vender sikkert tilbake til Scott i denne spalten når filmen kommer ut, om ikke før. Serien skal jeg i hvert fall lese ut.