Den som er vokst opp ved havet er avhengig av havet for å puste. Man kan bosette seg andre steder, leve borte fra det i perioder av gangen. Men det er først når man kommer tilbake til havet at man igjen virkelig kan trekke pusten helt ned i lungene. Jeg er verken nordlending eller vestlending. Jeg slekter ikke på fiskere eller krigsseilere, selv om oldefaren min var kaptein med flosshatt og vaskebjørn som klatret i mastene. Likevel har nærheten til havet preget meg mer enn det jeg ante, noe jeg først innså etter at jeg hadde flyttet bort fra det. Ikke bare somrene med blåfrosne lepper på svaberget, men også sjølukta, tåkelurene, gåturene langs svabergene i all slags vær. Og det er tilbake på svaberget der jeg tilbrakte somrene med brødrene og søskenbarna mine at boken Hav, sløyd treffer meg midt i havhjertet.
Heile tida er det havet i meg hvor livet begynte
Heile tida er det havet i meg som skal vokse over oss
Heile tida er det havet i meg som hvaler hopper ut av
og klasker ner i
Heile tida er det havet i meg som er iskaldt og farlig
Heile tida er det havet i meg som kelteran sendte sine døde
ut på
Heile tida er det havet i meg som du og jeg skal drukne i
til slutt
Det havet som flyktninger krysser
Heile tida er det havet i meg som en ser fra land
Heile tida er det havet i meg som jeg leker med brødran
mine i om sommeren
Erlend Wichne har med sin diktsamling ikke bare æren av å være Flamme forlags eneste debutant denne høsten, men også å ha høstens fineste tittel. Smak på den, si den mange ganger inne i deg eller høyt. Kjenner du hvor godt den ligger på tungen? Som den selvfølgeligste ting i verden. Hav, sløyd. Hav, sløyd. Hav, Sløyd er noe så uoriginalt som en diktsamling om havet. Men nettopp fordi det har vært skrevet om uendelig mange ganger før, er det desto mer beundringsverdig når noen klarer å trenge inn under den blanke, nærmest ugjennomtrengelige hinnen av klisjeer og tilføre friskt blod. ”Ei dråpe reint vann er nok/til å rense/et hav.” skriver Wichne i diktsamlingen. I så måte er hans diktsamling det som skal til for å rense et hav av klisjeer.
Mange slags hav dukker opp i Hav, sløyd. Havet som blank flate i sola, det mytologiske havet, havet i en sølepytt, det grå og bunnløse havet, havet som ustoppelig kraft, det rensende havet, det utslettende havet, det brutale havet, det iskalde, sorte havet, det triste havet, havet som kilde til ubegrenset viten, badehavet, havet mellom to mennesker, havet i en selv. Med et bokmål iblandet mandalsdialekt har Wichne funnet sin stemme. Bokens seksti sider har stor spredning i format og tone så vel som i tilnærmingen til havet. Den rytmiske formen understrekes av det grafiske oppsettet. Det er som om man hører Wichnes stemme høyt gjennom samlingen, hører den naturlige rytmen i verselinjene. Diktene følger til dels havets typografi, bølgenes rytme. Samtidig står for mange av de typografiske virkemidlene i fare for å ta fokuset vekk fra den poetiske styrken. Det er synd når de poetiske refleksjonene nesten drukner i for mange gøyale visuelle virkemidler. For diktene står så godt i seg selv at man ikke trenger å avlede leseren med typografiske elementer.
Noen av diktene er mer ”tradisjonelle” i form og innhold. Dette gjelder særlig de første diktene som forsøker å beskrive havets estetiske og filosofiske kvaliteter. Disse varieres imidlertid av mer muntlige, hverdagslige betraktninger, poetiske i sin enkelhet: ”Etter å ha bada/er man virkelig/nødt/til/å få i seg noe mat” og dialogiske dikt der to kamerater drar på sjøen sammen. Også den lune humoren gir en fin balanse til et tema som fort kan vippe over i pinlig gravalvor: ”har man et/hav for sine føtter/på en sånn dag,/er verden en/vegg.” Originale metaforer som ”svaberget har en blank klut av tang over nese og munn”, eller også samleiet som en kamp mellom to sjømonstre får meg til å smile. Slik klarer Wichne å styre unna klisjeene. Diktsamlingen står faktisk heller i fare for å bli vel hverdagslig. Jeg skulle gjerne sett at forfatteren våget enda mer, sirklet seg enda nærmere de dypere innsiktene, for den gode poesien ligger nettopp her, mellom det fysisk hverdagslige og det abstrakte. Sterkest er Hav, sløyd i betraktningene av det menneskelige i havet, eller havet i det menneskelige. Når grensene mellom havet og hun og han viskes ut, når havet er over alt, i munnen, i underlivet, i senga. Det er i disse originale, sanselige og meningstette partiene at jeg virkelig blir overbevist.
Grensesløsheten som jeg forbyr med
masse skjøre tråder av gift overalt,
det er den du flyter på.
Alle millioner av nesleceller
som smerter kilometervis av havet ditt,
har kverka krepsyngel, rekelarver,
stingsild og trollkrabber,
masse små sjødyr,
for deg, ishval.
Gli fjorden her
i dalen min, gli
ut og inn, renn
droskt og sluk vannet du vil
uten disse krypan og krepsdyran
rissans i bardan
dine.
Minde tråder henger i havet
og flyter med strømman som fører mat forbi
i dyphavsmørke under antarktisk is.
Svir de deg når du er borti?
Hvorfor kretser du da rundt her?
Det som først og fremst kjennetegner diktsamlingen er lekenhet. Det er uten frykt og med påfallende letthet at Wichne kaster ball med et av litteraturhistoriens og menneskehistoriens absolutte urtemaer. Hav, sløyd er i så måte ikke et forsøk på å favne om hele havet og eller avdekke noen endelige sannheter. Derimot åpner den blikket for hva et hav kan være. Men mest av alt får Hav, sløyd meg til å lengte tilbake til havet. Enda jeg bare så vidt har forlatt det.
Hav, Sløyd
Erlend Wichne
Dikt
Flamme Forlag, 2015
(Leseeksemplar fra forlaget)
Folk kommenterer