Å kjenne når det brenner

Hanne Kolstø kommer fra Sykkylven. Du hører det på henne når hun snakker, dialekta har hun beholdt. Som dialektelsker roper jeg hurra for autentisiteten. Og jeg roper enda høyere hurra for Hanne Kolstø, en av Norges desidert dyktigste og kuleste musikere. I november i år kommer den femte plata hennes, på like mange år. Noe mange sikkert kunne greid hvis de bare gikk inn for det, men å levere fire knallsterke plater som alle har fått både publikum og anmeldere til å trampeklappe, det er det svært få som gjør.

For meg har musikken til Hanne Kolstø betydd mye. Hun er en artist jeg digger. Frem til sommeren 2014, i alle fall. Det var Øyafestivalen, og inne i et mørkt, stappfullt konserttelt sto jeg, klistra inn i gjerdet og gleda meg vilt til endelig å få se henne spille live. Hanne Kolstø kom på scenen og bare briljerte, regjerte, og viste alle hvordan det skal gjøres. Hun gikk fra å være en artist jeg digger til å bli en artist heeelt i toppsjiktet av topplista. Tilstedeværelsen, vokalen, låtene, trøkket: bare en artist som formidler noe ektefølt kan gripe tak i meg på den måten.

I look at you
look at me
look at you
looks like you
look at them
look at us
who are we
look at me
look at her
looks like me

(Fra Blanco/ Forever Maybe)

På de fire platene hennes (Riot Break, Flashback, Stillness and Panic og Forever Maybe) finnes musikk for enhver anledning. Prøv for eksempel å løpe til «Carousel» (videoen til denne låta kommer helt nederst i denne teksten), kjenn på energien drivet i den låta gir deg. Gå en lang tur til «Rooftop» når du akkurat har kommet over et menneske du trodde du var forelska i men som viste seg å være noe ganske annet, mens du kjenner at ordene «I can’t fake it, I won’t fight for you, I don’t love you anymore» stemmer helt med hvordan det føles, og hvordan den peppende, lette melodien nesten hjelper deg av gårde på skogsstien. Hvordan du kjenner at du er klar for en ny utfordring mens Hanne K synger «Hey lightning, I wanna hold you, go on and strike me!» i sangen «The Urge to Repeat», eller legg deg ned og lukk øynene mens du spiller av nydelige «What the Wind Can’t Carry».

Jeg trodde jeg beveget meg på gyngende grunn da jeg kom på ideen om å intervjue sangtekstforfattere. For en litteraturblogg. Hovedgrunnen til at jeg ville gjøre dette, var for å få snakke med musikere jeg synes skriver gode tekster, bra musikk, som er helt vilt talentfulle. Det viste seg likevel å være innafor, i alle fall til en viss grad: ingen i redaksjonen protesterte.

Jeg trodde i alle fall jeg beveget meg på gyngende grunn da jeg sendte en mail til Hanne Kolstø og spurte om jeg kunne få stille henne noen spørsmål om tekstskriving. ”Forstår godt hvis du ikke har tid eller mulighet, men tenkte jeg skulle ta sjansen på å spørre deg,” skrev jeg. Ingen grunn til bekymring, svaret var ”Ein skal alltid ta sjansar ;) Eg er med!”

Og så sitter jeg plutselig der, med Hanne Kolstø, for å gjennomføre dette intervjuet, vi sitter ved cafébordet og snakker om at hun har bodd i Lofoten, at jeg drømmer om å flytte til Lofoten, at hun drømmer om å flytte til alpene og hvordan hun skal gjøre det. Men så, idet jeg skal til å stille det første spørsmålet, om det kan være noen paralleller mellom skriving av sangtekster og skriving av skjønnlitteratur, kjennes det virkelig som jeg prøver å jogge over ei hengebro igjen. Hva er det jeg driver med? Helt til jeg har stilt spørsmålet og møter blikket til Hanne K. og hun sier ”men jeg skriver jo bok også, altså jeg skriver jo andre ting også” og jeg utbryter du gjør det?! og hun svarer ”ja. Så der har du det du trenger. Vær så god!” og vi ler, og jeg kjenner at jeg ikke befinner meg på ei hengebro, men trygt plassert i en stol på en Oslo-café. Så bra føles det, og så bra er tanken på at Hanne K. holder på å skrive bok, at jeg må spørre igjen, bare for å forsikre meg om at jeg ikke har lyd-hallusinert.

Ja, jeg holder i alle fall på å skrive noe. Om det er noe som blir gitt ut eller ikke, det får en vel bare se, men det er noe som skriver seg ut av meg, noe som skal ut. Og jeg tenker jo at det er ei bok, men om det er noe som folk flest får lese, det vet jeg ikke helt.

Nå har jeg prøvd å finne spørsmål som du kanskje ikke har fått seksti tusen ganger før. Spesielt når man er brennaktuell, da blir det sikkert mye de samme spørsmålene og samtalene om og om igjen, eller?

Nei, men det tenker jeg sjelden over egentlig, og det de vil vite da er jo mest sånn hvor spilte du inn plata og hva handler den om og sånn, og det gjør ikke noe å gjenta. De mer utdypende spørsmålene hvor man virkelig får vise hvem man er, det er det ikke så ofte man får.

I 2013 kom Hanne Kolstø inn på Skrivekunstakademiet i Bergen, men måtte takke nei på grunn av senebetennelse ”i hue og rævva” som hun sier. Det var vel strengt tatt helst i armene det satt, og hun kunne verken skrive eller spille. Hun fikk utsette skoleplassen til året etter, kjøpte en billig bil og kjørte opp til Kabelvåg. Der ble hun værende. Senebetennelse er heftige greier for et skapende menneske, og selv året etter, da et nytt skoleår begynte, var hun ikke blitt bra.

Det var veldig veldig heavy. Det er så deilig nå, å bare spille gitar, og så har jeg helt glemt at jeg i en lang periode ikke kunne se på gitaren en gang. Men jeg tror alt har en slags mening, så selv om det var helt forferdelig, så skjedde det jo ting, jeg tok andre valg enn jeg ellers kanskje ville tatt. Jeg hadde ikke reist til Lofoten hvis ikke det hadde skjedd. Det ga meg jo en mulighet der, og det er jeg veldig glad for.

Men tilbake til skrivinga, hvordan vil du beskrive det du skriver på nå?

Jeg skriver mye forskjellig, og eksperimenterer en del. Men det blir litt som når jeg skriver tekstene, det blir litt sånn klipt opp, setninger som brenner, så vil jeg finne dem og sette dem sammen så de kan brenne sammen. En gang var det noen som leste det jeg hadde skrevet som spurte om jeg hadde en start. Og jeg tenkte «en start»? Det hadde jeg aldri tenkt på at jeg kunne lage. Så lå jeg der om natta da, og tenkte «kanskje jeg skal lage en start». Og så så jeg plutselig for meg et scenario med en person og ting som skjedde, det bare kom til meg, og det har jeg aldri opplevd før. Jeg har skrevet stil i niende liksom, det er det jeg har gjort, men jeg var ikke flink til det heller. Så for meg handlet det om å omsette den energien som jeg har i musikken og i tekstene der til at det kan bli en historie ut av det. Det synes jeg var interessant, å se om jeg kunne få med meg den flammen inn i litteraturen. Uten å ha vært flink til å skrive hele livet.

Dermed bestemte jeg meg for å skrive den starten, og dro på hyttetur uten noen ting med meg, jeg skulle bare presse meg selv til å skrive. Jeg hadde jo ikke lyst til det, det var masse motstand. Den ene dagen begynte jeg å plukke kongler utafor hytta, her er det jo masse kongler, masse jobb, ja dette må ryddes opp. Plutselig tenkte jeg «hva er det jeg driver med nå?» Men så pressa det seg frem en start da. Åh, det er jo så fullt av klisjeer, å snakke om den her skriveprosessen, men da kjente jeg faktisk at det var noe der, da. Og jeg skriver fiksjon, men det er jo basert på egne erfaringer, uten at det er meg, ja, det er jo den klassiske. Og jeg prøver å skrive noe som jeg selv savner. Det er store ord, og jeg tror ikke jeg gjør noe veldig særegent altså, det er nok mange som skriver slik jeg gjør. Jeg skriver veldig intenst, det brenner veldig, så det nesten er litt slitsomt å lese. Jeg leser jo masse selv, og synes mye er vakkert og poetisk, men jeg kan irritere meg over at ting blir for fint, litt for riktig liksom, selv om det er bra. Og så kan det bli for komplisert, for det er så innfløkt og det er så mange ord, alt skal forklares og beskrives, så av og til savner jeg noe som er rett fram og bare rett i hjertet, nesten litt sånn vondt intenst da. Ikke at det som står der trenger å være vondt, men intensiteten i det.

Ja, det trenger ikke være overgrep for at du skal kjenne det?

Nei, ikke sant, det er bare vanlige ting i livet ditt, vanlige ting du gjør. Jeg tenker utrolig mye, så jeg prøver vel å overføre det til papiret, den opplevelsen av å leve med en hjerne som tenkertenkertenker hele tida. Jeg forsker litt på det, hvordan jeg skal få til det.

Dette er jo kjempespennende!

Ja, det er jo det, men så er det vittig og, for jeg har aldri hengt i noen litterære kretser eller vært en del av noe litteraturmiljø. Og så leverte jeg denne starten til en kompis som er veldig sånn litteraturfyr, masse forfattervenner og alt sånt, og han sa ”du skriver veldig korte setninger”, og jeg tenkte ”oj, er det en ting?!” Så jeg tenker ikke på meg selv som en forfatter, men som en som skriver. Og det blir sånn som jeg tenker om musikk også – alle kan skrive låter, alle kan jo skrive ei bok for så vidt, alle kan sette seg ned og presse seg til å skrive noe, men det må være noe som brenner der, for at det skal være interessant for andre å lese. Alle kan skrive, men det er ikke alle som har noe på hjertet. Og tilbake til meg selv igjen, hvis det her jeg skriver på nå kommer fra hjertet, så kan det jo ha sin plass.

Ja, og det tror jeg også handler om den motstanden du nevnte, at når man bare overvinner den motstanden der, det er jo ofte da det beste kommer, når det gjør litt vondt.

Det er jo vondt hele tida, for det er hardt, det å presse seg til å sette seg ned. Og siden jeg ikke har skrevet noe som kanskje kan ligne en roman eller noe før, ble jeg veldig opphengt i at jeg måtte ha et plott, jeg må ha det og det og det, men så glemmer man jo at man er helt fri. Og dette er interessant, akkurat som at samfunnet har skapt regler for hvordan man skal skrive ei bok.

Det er ikke bare med skriving heller, sånn er det jo med alt nå, det er uskrevne regler, normer for hvordan alt skal foregå.

Ja, ikke sant. Og jeg husker spesielt godt en gang jeg satt og skrev, og så ringte det på døra, og jeg tenkte «ånei, det ringer på døra, jeg har ikke lyst til at noen skal komme!» Så satt jeg så lenge og tenkte «herregud, hvem skal komme?» Og så satt jeg der og prøvde å dikte, men det funker jo ikke, det blir som i niendeklasse på tentamen igjen, man sitter der og skal dikte, men så plutselig så fikk jeg en sånn eureka, der jeg bare forstod at det er jo ingen der, hun går ut og åpner døra og så står det ingen der! Så deilig! Jeg greier ikke å skrive noen inn i boka. Det er ingen andre i boka. Og det er jo tilbake til meg igjen da, jeg orker ikke å ha noen der, orker ikke at hun i boka skal måtte forholde seg til noen.

Og hun heter Hanna da eller?

Haha, ja hun heter Henny, eller Hanna ja. Henny Kolbein. Neida.

Hanne forteller om den enorme kontrasten det er å skrive sammenlignet med å spille inn plate, sistnevnte en prosess med mange ledd og mange andre mennesker involvert. Man skriver låtene alene, men så skal det øves, spilles inn, man må tenke på alle instrumentene, det skal mikses og mastres og gis ut og så er det plateslipp og konserter. Hun sier skrivinga er utrolig behagelig, spesielt for henne som liker så godt å være alene, det å kunne skape et produkt helt alene: Ordene står jo der, de er der, det jeg har skapt. Så er det jo redigering og sånt, men det er veldig godt å kunne være alene om en prosess.

Ja, jeg har forstått det som at du liker å være alene, ut fra intervju jeg har lest med deg.

Det å være sammen med folk er problematisk for meg. Jeg har ikke sosial angst eller noe sånt, men når jeg treffer noen jeg liker veldig godt så kan jeg synes at det er både fantastisk og helt jævlig, for jeg blir så involvert i den personen. Så det blir som at jeg ikke liker å like noen, nesten. Da er det bedre å være alene, så slipper man å forholde seg til alle de intense følelsene og hvor ustabilt det kan bli i møte med andre mennesker. Det at man blir en annen og noen andre blir en annen og er forskjellig fra dag til dag.

Og DA kommer jeg på spørsmålet jeg egentlig starta det hele med, om det er noen forskjell på å skrive med en sangtekst som mål og det å skrive skjønnlitterært.

Jeg skriver alltid musikken først, så når jeg da skriver til den sangen så synger jeg sånn liksom-tulle-engelsk. Og så er det veldig bevisst det at jeg synger på engelsk, jeg liker den kamuflasjen språket gir, og det er noe jeg synes det snakkes for lite om. Det er mye fokus på at det er så bra vi synger på norsk, for da blir det mer nært, men vi må også snakke om at det er en utrolig fin distanse i det å kunne gjemme ting i språket. Musikken kan treffe først, synes jeg, soundet, og så kan folk velge om de vil gå inn i teksten. Hvis du er norsk og hører norsk tekst til en sang så får du jo teksten i trynet med en gang, og så blir musikken sekundær. For meg er det viktig at følelsen av lyden skal komme først, og da er stemmen min en del av det. Jeg er veldig opptatt av tekst, men jeg føler jo at intensiteten i teksten allerede ligger i musikken, så hvis du bare vil synge refrenget, så gjør du det, syng det du tror du hører. Det blir som en demper på meg selv også. Pappa pleide å rette tekstene mine, søknader og sånt, før, og da la han alltid inn dempere i språket, for jeg var alltid så rett på. Og sånn er det litt nå og, det er mye intensitet, og da kan det være godt at disse vonde følelsene, dette vanskelige, kan være gjemt litt i et annet språk, så blir det mer frivillig å gå inn i det materialet. Det blir flere lag i musikken, så velger man selv hvor langt inn man vil gå.

Illusions follow us
in love one plus one 
makes one out of two
why fight fire with fire
I know what you mean
when nobody else does

(One plus one makes one out of two / Stillness and Panic)

Men du har jo fått mye oppmerksomhet for tekstene dine?

Ja, spesielt på de to siste utgivelsene, da har anmelderne fokusert mye på teksten, jeg har jo blitt anmeldt på teksten, nesten. Og det har vært så fascinerende for meg, for jeg har trodd at jeg forkledde alt så godt, men så tolker folk alt mulig inn i det, om meg, og det er nesten som at jeg har blitt kjent med meg selv på nytt. Ofte skriver jeg en tekst og så vet jeg bare at det er riktig, uten at jeg har en bestemt mening eller intensjon med tanke på hva det betyr, hva som kan tolkes inn i det.

Det tyder vel på at det du skriver om er noe mange kan relatere seg til da? Det finnes jo folk som går gjennom livet omtrent uten motstand, og de vil sikkert ikke plukke opp de tolkningene.

Ja, ikke sant. Jeg har jo trodd at jeg har vært så gjemt, men så viser det seg at jeg virkelig har vrengt sjela. Og når folk catcher det da så blir jeg så glad. Det verste jeg hører er når noen sier «jeg skriver sånn at alle kan kjenne seg igjen». Da har du virkelig misforstått, tenker jeg, du må jo skrive noe som du skammer deg over selv. Nå i studio, for eksempel, så har jeg jo låter hvor jeg nesten ikke tør å synge, kanskje må jeg synge det ti ganger før jeg får sunget det ordentlig, fordi det er så nært. Men så etterpå er det jo et kjempekick, og så vet jeg jo at jeg har risikert noe. Da er det noe viktig.

Som at noe står på spill for deg?

Ja, veldig. Og at du blir flau og. Det er alltid bra hvis du blir flau. Og sånn er det jo når man setter seg ned for å skrive, de første minuttene er det bare flaut, man må liksom tvinge det i gang og tørre å komme forbi den delen der.

Og akkurat dette med flauhet er jo et tegn på ydmykhet også, kanskje? At man i alle fall ikke tror man er best i verden, og det må jo være et godt tegn.

Ja nei, er du gal. Og jeg ser på kreativitet som noe som er utenfor meg selv, jeg har alltid tenkt at det svever rundt oss alle, men jeg er veldig åpen for å ta det inn. Og alle kan gjøre det, hvis du bare setter deg ned og skriver, så kommer jo følelsene og alt det som skal ned på papiret. Og mange tør ikke være alene, og der dør mye kreativitet, tror jeg, for hvis du tør være alene så kommer de følelsene som faktisk kan bli til for eksempel ei bok, da.

Jeg kjenner folk som aldri er alene, som planlegger dagene sine helt fulle og alltid har folk rundt seg, alltid noe å gjøre. Fordi de er redde for å være alene. Og jeg tenker ofte at så mye fint du går glipp av da, når du ikke tør å møte deg selv.

Ja, men også så mye vondt. Du slipper unna mye vondt når du fyller livet opp og slipper å kjenne på disse tingene.

Jo, men blir man så veldig spennende som menneske hvis man skal oppholde seg kun i den komfortsonen?

Det er jo et helt rungende nei på det, selvfølgelig. Men poenget er at det er mange som velger den måten, og da treffer de jo hverandre.

Og da kan de leve der i det øverste, overfladiske laget av verden, av livet. 

Ja, og noen må jo også leve der. Men nå vil ikke jeg fremstå som en sånn lidende kunstnersjel som sitter på loftet og drikker rødvin hele natta og skriver ut av seg selv. Jeg er veldig glad for at jeg har det musikkbiblioteket her oppe (peker over sitt eget hode), det er sunt for meg. Jeg pleier å si at hvis du setter deg ned så får du adgangskort, og hvis du setter deg ned ofte nok så får du gullkort. Og da blir du god. Så handler det om å ta seg selv på alvor.

Men med tekstene, det må jeg nevne, at jeg er veldig fascinert av språk. Jeg kan sitte og google og finne ord, synonymer, idiomer, vi kan jo ikke stikke under en stol at norsk ikke er et spesielt rikt språk. Det engelske språket er mer som en gullgruve, jeg er heller ikke så god i engelsk, så da er det mye å lære, mye å oppdage der.

Skriver du fiksjon på engelsk?

Nei, jeg føler at det norske språket passer veldig godt til den intensiteten jeg vil beskrive i fiksjonen min, da synes jeg det norske språket er best, og spesielt nynorsk.
Jeg er veldig glad i Leikvoll. Han er min favorittforfatter. Jeg gråt da jeg leste at han var død. Og det er intenst altså, det gjør vondt å lese. Det er litt rart egentlig, for jeg gruer meg jo til å lese neste bok. Det er vondt, men så vakkert på samme tid. Og så skriver han liksom både dikt og roman. Noen av de setningene kan jeg sitte og lese hundre ganger fordi det er så fint komponert. Det er himmel og helvete på samme tid. Og det jeg liker best selv, i både litteratur og musikk, er jo de som har noe på hjertet. Du trenger ikke ha opplevd noe grusomt, men du må åpne opp og tørre å være ærlig, vise det som er flaut for deg.

Hvem liker du å lese selv, foruten Leikvoll, som du allerede har nevnt?

Jeg leser masse, og jeg liker også mye forskjellig. Stig Sæterbakken er nesten like viktig for meg som Leikvoll. Men jeg synes det er vanskelig å skulle nevne noen få, og opplever det som problematisk at man skal bli definert ut fra hva og hvem man liker å lese. Jeg liker ikke å bli definert, liker bedre å bare henge i lufta, være fri. Åh, jeg er redd for å glemme å nevne noen viktige. Jeg har selvfølgelig lest en del Rune Christiansen nå, og sånn som i Ensomheten i Lydia Ernemanns liv så opplever jeg at han føler mer enn før. Jeg vil helst at ting skal være følt. Beskrivelser av følelser, at man skriver om det. Jeg leser en del filosofi og psykologi, blant annet. Yalom, som skriver fra terapirommet, for eksempel. Og nå har jeg bestilt tre nye bøker av Greg Alper, som skriver om psykoterapi. Det er gjerne sånne ting jeg leser når jeg skal skrive nytt album. 

Så det blir en del sakprosa også?

Ja, masse sakprosa, jeg elsker det. Men Leikvoll har en helt spesiell plass i hjertet mitt altså. Han er helt spesiell, jeg har ikke funnet noen som ham.

Blir du inspirert til å skrive selv når du leser for eksempel Leikvoll?

Absolutt. Tilbake til musikken så bruker jeg jo en samlemetode. Jeg samler på ting jeg leser og hører, jeg samler på setninger og så setter jeg dem sammen, kan lese ei hel bok og ha funnet én setning. Jeg bruker masse tid på å oversette det fra norsk til engelsk, og det blir som et puslespill, siden jeg har melodien klar og så skal teksten passe inn, så bruker jeg mye tid på å finne den ene setningen som passer perfekt med rytmen. Det blir ofte en god begynnelse, da har jeg plutselig hooken. Og jeg er helt avhengig av å lese masse for å få laget ei skive, jeg trenger å ha et bibliotek av setninger som jeg kan bruke. Veldig ofte er det jo masse til overs, men det er nesten alltid et par-tre setninger i ei låt som jeg har plukket og funnet, enten det er ord eller hele setninger, eller noe som starta ei tankerekke. Og så er jeg ikke opptatt av rim, jeg kjører alt på intuisjon, det er veldig lett å kjenne når det brenner.

Og det finnes bra sider ved interaksjon med andre mennesker også. Hanne K. forteller om et samarbeid som fungerer utrolig godt, med Øyvind (Røsrud Gundersen) som hun har spilt med i mange år.
Hvis han gir meg motstand på noe, så kjenner jeg med en gang om det er rett eller ikke. Hvis jeg da sier ”åh, nei nå fikk jeg vondt i magen”, så sier han ”ok, men da kjører vi det som du ville” – han vet at det er sånn jeg fungerer. Og den tryggheten der tar det jo tid å bygge opp, både i relasjonen men også i seg selv, og det er det jeg driver med nå, med bokskrivinga, jeg prøver å finne ut hva som er min stemme. Og det kommer. Når jeg får motstand på det jeg har skrevet nå så kjenner jeg mer sånn, nei, dette er riktig, det er sånn jeg vil ha det, på samme måte som i studio med Øyvind. Men uff, du må ikke skrive så mye om den bok-greia, da kan det jo virke som at jeg tror at fordi jeg har gitt ut plate så kan jeg få gitt ut bok.
Det handler om at det er noe som presser seg frem. Så får vi se hva det blir.