John Irving er en forfatter som har fulgt meg siden jeg som trettenåring begynte å lese mammas bokklubbutgave av A widow for one year. Mamma oppdaget meg da jeg hadde kommet til side seksti, og informerte om at denne boken måtte jeg nok vente med. Det var muligens litt sent, på side fire finner vi følgende beskrivelse:
When Ruth Cole entered her parents’ bedroom, she saw the naked young man who had mounted her mother from behind; he was holding her mother’s breasts in his hands and humping her on all fours, like a dog, (…)
Det rareste er at jeg hørte på henne og sluttet å lese boken, jeg ventet faktisk til jeg var nitten.
I mellomtiden leste jeg andre Irving-bøker. Han har skrevet mange, og de inneholder ofte mange av de samme elementene: unge gutter som sliter, ekstremt spesielle personligheter, uklare farskapsforhold, institusjoner, bjørner, Wien og ikke minst New England.
I spørreundersøkelsen jeg har gjennomført i forbindelse med masteroppgaven min, oppdaget jeg at John Irving hovedsakelig foretrekkes av de over femti, ja, faktisk oftest av de over seksti. Jeg har stirret litt beskjemmet inn i PC-skjermen av dette, for Irving har jo betydd veldig mye for meg nettopp i ungdomstiden, og så er det altså gamle damer som liker ham best?
I sommer hjalp jeg en venninne å plukke opp John Irving for første gang. Det var i bokhandelen på Gardermoen, og av det lærte jeg at jeg kanskje ikke skal være 24/7 sammen med mennesker som leser en bok som jeg har anbefalt. Omtrent for hver tiende side hun leste, sa jeg «Å, å, å, hva synes du? Hva leser du om nå? Hva skjer i boken? Hva synes du?» Hun likte den heldigvis (sa hun hvertfall til meg), men akkurat min oppførsel var nok litt irriterende.
John Irving har betydd utrolig mye for meg som leser – The cider house rules var den første boken jeg leste på engelsk som var over 500 sider. Den er en god inngangsportal til Irvings bøker, og er den jeg ville anbefalt først. Deretter The world according to Garp, som lenge var yndlingsboken min. Det var før jeg leste A prayer for Owen Meany for andre gang, og oppdaget at det egentlig er den som er best. Faktisk. Jeg er usikker på om jeg burde anbefale andre å lese den først, slik at den hvertfall blir lest, eller om man trenger å ha litt Irving-oppvarming før man prøver seg?
Hvis det er noen trøst, så leste jeg alle de bøkene jeg har lest av John Irwing før jeg ble førti, og har ikke vært i nærheten av noen av bøkene hans siden den gang – og det har ingen ting med at jeg ikke liker ham å gjøre. Widow for a Year er noe av det beste jeg har lest noen gang, og Garp er en påle.
A prayer for Owen Meany er min favoritt, men jeg ventet unødvendig lenge med å lese The Hotel New Hampshire. Jeg elsker hvordan han kan skrive en 600 sider lang bok og når du kommer til slutten tenker du bare: Seriøst! Ferdig nå! Jeg vil være sammen med boka lengre.
Jeg hadde en helt drøy opplevelse av Hotel New Hampshire da jeg leste den for noen somre siden, jeg ble helt satt ut av hvor fin den var, som Julie sier, hvor lang den var og hvordan jeg allikevel aldri ville at den skulle ta slutt. Da jeg leste Siderhusreglene syntes jeg den var fin, men tok ikke opp flere bøker av ham med en gang for det. Etter Hotel New Hampshire vil jeg lese ALT han har skrevet, og jeg er glad for at jeg fortsatt har til gode store leseropplevelser, som f.eks. Garp og Owen Meany. Men dere, Hotel New Hampshire, altså – en bjørn, en utstoppa hund, et hotell, en rar familie, et sjukt søskenforhold, Lily tried to find the hero in all of us – fy faen, altså, fy faen.
Jeg likte den virkelig, Kristin! Den beste boka jeg har lest på lenge, og ville fortelle alle om den i ukesvis etterpå. The world according to Garp var det altså. Jeg syns ikke det var irriterende at du ville vite hva som skjedde i boka hele tiden heller, det er jo oftere når man leser en bok man liker at man gjerne vil snakke om den, men så er det ingen der som er interessert i å høre på.
I ettertid har jeg begynt på enke for et år, men den begynte jeg på mens jeg allerede holdt på med tre andre bøker så har ikke fått lest i den på lenge. Skal plukke den opp igjen når jeg bare blir ferdig med Kjærstad – forføreren, maken til kjedelig bok.
Jeg syns ikke Enke for et år er så god. Jeg syns den er blant de svakeste bøkene hans
For min del syns jeg det er vanskelig å si om det er boken som er god eller mindre god, eller om det er min personlige livssituasjon som avgjør om hva man syns om bøker, og det tror jeg det er i stor grad. Jeg må ha vært i personlig storform da jeg leste «enken».
Så flott å lesa kva andre syns om ein av mine absolutte favorittar. Altså; John Irving. Oppdaga Irving medan eg las til ped.eksamen i 83/84 – då var eg berre litt over 20! Eg storkosa meg med «Hotell N.H.» – men boka som for alvor fekk auga mine opp for John Irving sitt forfattarskap var «En bønn for Owen Meany.» Fantastsik bok. Eg er med i lesesirkel og me hadde boka sommaren 95, då las eg ho for andre gong. Son min høyrde så mykje om boka at han spurde om eg ville lesa ho for han – det var siste boka eg las høgt til han, han var nemleg 13 år! Etter det har han lagt opp to andre av Irving sine bøker då han tok engelsk på vid.gåande. Det syns mora er kjekt! Elles har eg alle bøkene hans, både på engelsk og norsk. Høyrde han på Lillehammer i mai! Syns siste boka var «tilbake på sporet» mens «Den fjerde hånden» og «Til jeg finner deg» var heller dårlege – ein skuffelse, rett og slett. Ventar jo i fire år på kvar ny bok!Og kjenner meg att i «nei, no er det berre femti sider att.»