Barnebokdrops

Lille Ting teller til 12
Lille Ting spiser ABC
Nhu Diep
Cappelen Damm, 2011

Nhu Diep er norskvietnamesisk, og har laget små bildebøker med utgangspunkt i datteren. Når Lille Ting spiser seg gjennom alfabetet, er det både And, Brie og Chili på menyen.

Lille Ting er glad i mat.
Mat i boller, mat på fat.

Tegningene er tydelig østasiatisk inspirert, med ansiktsuttrykk vi gjenkjenner fra mangastilen. Men Nhu Diep fargelegger utenfor strekene og leker seg med det litt strenge uttrykket man kan finne i japansk popkultur. Fargene er imidlertid rene og klare, og konkretiserer godt det teksten handler om. Ansiktsuttrykkene til Lille Ting er morsomme og får stå i fokus av de enkle komposisjonene.

Bøkene er morsomme og skriver seg inn i klassiske barneboksjangre som telleboken og ABC-en. Men dette er også bøkenes svakhet: Nhu Diep er langt dyktigere som illustratør, og behersker ikke å dikte innenfor de strenge rammene slike bøker setter.

I en tellebok skal hvert nye tall være ett større enn det foregående. I Lille Ting teller til 12 blir handlingen ulogisk og rar. Hvorfor må Lille Ting sette 10 plaster på 9 byller, og hvorfor får hun 11 mynter for 4 tenner? Dette er jo en matematisk umulighet, gitt at hver tann har en fast verdi! Og hva skal hun egentlig med 12 tannbørster når hun får hull, hadde det ikke holdt med 1?

Man stusser også over at Lille Ting skal spise brun «Æsj» til slutt. Forfatteren må legge til en bitteliten notis på siste side om at dette er brunsnegler, og ikke bæsj. At forfatteren har klart seg så bra gjennom Q, W og X gjør at man får høyere forventninger enn det. Forhåpentlig vil hun få en bedre manuskonsulent som tar tak i slike språklige svakheter i sin neste bok, som skal handle om preposisjoner.