Å dra til Dublin er ikke så dumt hvis du er interessert i litteratur. Fire irske forfattere har fått Nobels litteraturpris: George Bernhard Shaw, William Butler Yeats, Samuel Beckett og Seamus Heany. James Joyce er heller ikke helt ukjent, ei heller Oscar Wilde eller Jonathan Swift.
Fordi søsteren min studerer i Irland, besøkte vi henne i høstferien. Min intetanende familie trodde det skulle bli en trivelig tur hvor det viktigste var å treffe Helga, men jeg hadde lest meg opp på forhånd og visste at Irland er et utmerket sted for litteraturrelatert turisme. Når de klaget (som da jeg dro dem inn i den attende bokhandelen), dro jeg tiraden ovenfor, og forklarte hvor viktig litteraturen er i Irland. Så fikk da de også gå i zoo en dag uten meg.
Det smarteste vi gjorde, var å kjøpe billetter til Literary Pub Crawl, som er en pub–til–pub-runde der du følges av to skuespillere som forteller historier og anekdoter om Dublins forfattere, og som spiller utdrag av skuespill og bøker. En av de bedre historiene er om forfatteren Brendan Behan, som beskrev seg selv om «a drinker with a writing problem». Han ble spurt om hva som er forskjellen på prosa og poesi, og forklarte det slik:
There was a young fellah named Rollocks
Who worked for Ferrier Pollocks.
As he walked on the Strand
With his girl by the hand
The tide came up to his knees.Now that’s prose. If the tide had been in, it would have been poetry.
En slik pub-runde var utmerket litteraturdidaktikk: Vi lo masse av historiene, samtidig som vi lærte mer om forfattere og bøker. Det var ikke krav om å kjenne til noe på forhånd, og det ble dratt veksler på at ingen av de tilstedeværende egentlig hadde lest Ulysses…
Elin har skrevet om Dublin Writer’s Museum, og jeg hadde derfor gledet meg stort til å dra dit. Museet skal fremme interesse for irske forfattere, og har viet to rom til montere, plakater og forfatterbyster. Og gudhjelpemeg, det var helt ubeskrivelig kjedelig. Hver forfatter hadde fått nøyaktig like mye plass, det så helt likt ut bortsett fra titlene på bøkene, og de hadde fått hver sin presentasjon av livsløpet på øretelefonene vi gikk rundt med. Til sammen ble dette altfor mye informasjon, som ble presentert så rett frem at det var umulig å se hva som kunne være interessant i monotonien. Men om ikke annet er det rett og slett et kunststykke å klare å presentere en så artig fyr som Oscar Wilde kjedelig.
Jeg endte opp med å kjøpe åtte bøker, hvorav én irsk-ordbok, The picture of Dorian Gray, Gulliver’s travels og fem nyere irske bøker som ikke er Marian Keyes. Det skal derfor ikke ses bort fra at det kan bli et visst Irland-fokus de neste ukene her på Bokmerker.
(Tittelen skal forresten bety «Litteraturaktiviteter i Dublin», hvis jeg har brukt min hendige irsk-engelske ordbok riktig. Irsk (gælisk) er et gøyalt språk som ikke ligner noe annet jeg har hørt, og det er det offisielle språket. Derfor er alle skilt både på irsk og på engelsk. Språkteigen snakket om den irske språksituasjonen senest i går.)
Var du på Dublin’s Writers Museum med eller uten Audio Guide? Hvis du var der uten kan jeg skjønne det ble kjedelig, men med var det faktisk veldig bra. Audio Guide er rett og slett et must der!
Jeg hadde audio guide, men syntes informasjonen på øretelefonene bare var en variant av det som sto på plakatene. Dermed prøvde jeg både å høre på lydbåndet og lese plakatene, og endte bare opp med enda mer informasjon.
En bedre måte å gjøre det på, kunne vært at ulik informasjon var forskjellige steder: At audioguiden fortalte livshistorien til den enkelte forfatter, mens plakaten fortalte litt om bøkene, satte forfatteren i (litteratur)historisk sammenheng og skrev noe om hva leserne syntes om bøkene.
Av dette skjønner man at jeg ikke er så begeistret for forfatterlivsløp: Jeg er mer interessert i selve bøkene, og i leserne av dem. Og skal det være forfatterhistorier, synes jeg de bør være små fortellinger og ikke «fra fødsel til død»…
Men det er jo interessant at vi har hatt en så ulik opplevelse av museet: Hva var det som gjorde at du synes det er så bra?