Det måtte jo skje. Et halvt år etter at han annonserte sin avgang som partileder på riksdekkende tv, figurerer venstrekongen i vår i hele to biografier. Den ene er uautorisert – den andre står han for selv.
Samlaget lover en ”ubehageleg nærgåande [portrettbok] om eit egosentrisk politisk sjarmtroll”. I boken følger vi Sponheims politiske karriere fra Ulvik, over fjellet til Oslo og tilbake igjen. De to BT-journalistene Olav Garvik og Olav Kobbeltveit har skrevet det de kaller et kritisk og ubehagelig, men langt fra usympatisk portrett av ”laushesten frå Ulvik”.
Ikke ulikt Gyldendal og Thomas Hansen, som faktisk har fått Lars Sponheim til å ta bladet fra munnen selv. Også denne boken, som kort og godt heter Sponheim, vektlegger oppturen i 1993, Sponheims redningsaksjon for partiet og høstens valgnederlag. Om enn i litt hyggeligere vendinger får en tro.
I margen på Samlagets vårkatalog har jeg skrevet ”ha ha” ved siden av presentasjonen av boken. Og det var før jeg fikk nyss om at Gyldendal satt med samme oppskrift. Kanskje vil de to biografiene overgå Anniken Huitfelds spinkle forsøk på å udødeliggjøre Gro Harlem Brundtland, men her må det være noen som har fått seg en overraskelse da vårlistene kom ut, tenker jeg.
Det er ingen tvil om at Lars Sponheim representerte et friskt pust i det politiske landskapet. Men hvor mange flere godord har den breikjeftede partilederen på lager? Det meste er liksom sagt allerede. Kanskje har likevel ringreven med haldenaksent mer på lur. Vi må faktisk smøre oss med tålmodighet helt til april før vi får svar.
Folk kommenterer