Jeg er glad i noveller. Mange av mine beste leseopplevelser har vært med novelle-forfattere som Graham Greene, W. Somerset Maugham, Kjell Askildsen, Frode Grytten eller fabelaktige Alice Munro, for å nevne noen. Det er ikke alltid jeg har tid, eller føler jeg finner ro, til å lese mangesidede romaner. Men en novelle har jeg alltid tid til. Jeg tror innstendig at hvis vi var flinkere til å framsnakke novellesjangeren, så ville vi hatt flere som likte å lese bøker. Nettopp denne formen gjør god lesing mulig og tilgjengelig i en tid der vi slukes inn i de korte, blafrende bokstavene fra Twitter og Facebook. Jeg vil gjerne slå et slag for de gode novellene.
Det var derfor med stor glede jeg mottok et leseeksemplar av Kristin Hauges Tiggerne fra Vigmostad & Bjørke, Bergens-forlaget som har en evne til å finne fram ny og annerledes litteratur enn det som de store Oslo-forlagene til stadighet fyller katalogene sine med. Ikke bare var Tiggerne en novellesamling, men forfatteren – som er debutant som skjønnlitterær forfatter – var helt ny for meg. I tillegg hadde hun erfaring fra internasjonale jobber i Brüssel, Kabul og Khartoum, og tekstene skulle hente deler av sin inspirasjon fra disse stedene. Det var også en glede. Som den internasjonalisten jeg innbiller meg å være, er jeg forundret over at på tross av at vi nordmenn avleirer flere og flere av våre svære fotavtrykk rundt omkring i verden, ikke klarer å levere flere bøker med skildringer av verden på den andre siden av Middelhavet. Det var helt fint at Tiggerne lovte slike skildringer.
Tiggerne består av 13 noveller. De beveger seg geografisk fra Østlandet til Khartoum, og forteller om mennesker i alle livets faser: Fra ambassadøren som avrunder sitt siste oppdrag (Ambassadørens farvel), enken som tar infamt oppgjør med gribbene av noen barn som er mer opptatt hennes svinnende arv enn av henne selv (Synkehullet), til karrierekvinnen som prøver et karrierehopp i Kabul, men som kanskje ikke lander der hun først hadde tenkt (Kampen for verdensfreden), eller småbarnsfamilien som velger å dra til Italia for å gi forholdet en sjanse i kavingen mellom ham, henne og hans barn (Bare ubetydelig skade).
Det er to ting som går igjen i alle novellene: Menneskene er i en mellomstilling: på vei fra noe til noe – om det er mentalt eller virkelig. Ambasadøren i Khartoum venter på å reise hjem. Attachéen i Kabul føler seg på feil sted, den hjemmeværende fruen til en bistandsekspert får tiden til å gå mens hun venter på at mannen skal komme desillusjonert hjem fra arbeidet. Bestefaren som skal hente barnebarnet sitt hjem fra barnehage for første gang. De fyller et tomrom mens de venter på at de skal trå ut av limbo og inn i noe mer håndfast og stabilt – eller endelig og avklart. En sterk følelse av overflødighet, ventetid, å være til overs, noe uavklart.
Denne limbo-tilværelsen hos alle hovedpersonene er også med på å gi hver av novellene en sterk opplevelse av uro. Hver tekst bygger opp mot en ubehagelig avsløring som vi vet må komme, men vi vet ikke helt hva. Sammen skaper limbo og uro et driv i fortellingene som gjør at jeg at jeg er hekta hele veien.
Best liker jeg historiene hentet fra forfatterens utenlandsopphold. Stanken av frangipani forteller om en hjemmeværende ex.pat.-frue, bosatt i et afrikansk land, som bruker dagene til å sitte ved bassengkanten og vente på at mannen skal komme hjem. Tomheten i ventingen får henne til å begi seg ut på landeveiene. Det er nok å si at afrikanske veier er farefulle og oppslukende, men den tomheten Kristin Hauge beskriver, er en tomhet jeg har fått beskrevet og til dels sett hos hjemmeværende norske kvinner som er med mannen på utenlandsoppdrag. Det er en historie som jeg ikke har lest om i norsk litteratur tidligere, men den gir en sterk gjenkjennelse om at paradis kan være et temmelig øde sted.
Ikke alt er like godt gjennomført. Noen av de ikke helt oppslukende tekstene tekstene virker noe konstruerte, som om de er skapt på skriveskole hvor man har lært seg å skrive fint, men glemmer det personlige i farta (Jeg vet tilfeldigvis at Kristin Hauge har gjennomført Aschehoug sin skriveskole, og hun fortjener ikke at jeg skal bruke det mot henne). Noe av dette er personlige preferanser hos meg som leser; jeg er ikke veldig glad å lese om «byen» som rammen for en fortelling, fordi slike åpne beskrivelser forsterker at dette er historier skapt i hodet og ikke i en tenkt eller reell virkelighet. Novellen «Musefelle» er et slikt eksempel.
Selv om ikke alt er like godt gjennomført og bærer spor av å være en første publikasjon, er nesten alle de 13 novellene oppslukende, og språklig er det ingenting å pirke på. Jeg tror på Kristin Hauge. Men jeg finner størst troverdighet og en form for nyskapende gjenkjennelse i tekstene fra Afrika og Afghanistan. For min del skulle jeg ønsket at alle novellene var hentet fra disse områdene. Det hadde gitt en opplevelse av enhet, at novellene hadde en rød tråd og et fokus. Dette forsvinner litt i de svakere tekstene fra vårt eget land, selv om uroen og ventetiden er en samlende faktor.
På tross av svakhetene, en bok jeg vil anbefale sterkt.
Tiggerne
Kristin Hauge
Vigmostad & Bjørke 2018
LESEEKSEMPLAR
Folk kommenterer