Hemmet
Mats Strandberg
Roman, Norstedts förlag 2017
Boken ble kjøpt for egne penger
Mats Strandberg er kanskje mest kjent som den ene av to forfattere bak Engelfors-trilogien. Jeg skrev om Sirkelen her på Bokmerker, den første boka i trilogien, da den utkom i 2012. Siden har jeg lest hele trilogien og to romaner til av Mats Strandberg.
Denne boka handler om et sykehjem i en svensk småby. Vi møter Joel som har vendt hjem for å ta vare på sin syke mor som må flytte inn på sykehjemmet fordi hun er blitt dement. På hjemmet jobber Joels barndomsvenninne Nina. Fortellingen veksler mellom Joel og Nina, og deres forhistorie som bestevenner, om hvorfor de ikke lenger snakker sammen, samt hjemmet som heter Tallskuggan. I små mellomkapitler med en allvitende forteller får vi så historiene til alle pasientene som bor på avdelingen. Det blir tidlig klart at Joels mor ikke bare er blitt dement – det er noe urovekkende, nesten skummelt, ved oppførselen hennes. Hun vet ting om de andre pasientene og de som jobber der, ting hun ikke skal vite. Og de andre pasientene begynner å snakke om at da Monika flyttet inn på rommet sitt, flyttet det også inn en annen – en mannsskikkelse som de ansatte ikke ser, men som pasientene hevder er der; i gangene, på baderommene, rundt bordet, når de ikke får sove.
Hemmet er en skrekkfortelling som spiller på de sedvanlige strengene. Det er skummelt nettopp fordi mange av scenene, spesielt i starten av fortellingen, kun benytter seg av antydningens kunst; det er noe som ikke stemmer her: At gamle, demente mennesker messer om en ekstra pasient som bare de kan se, kan avskrives av de ansatte som hallusinasjoner. Men etterhvert som historien snører seg sammen, så blir det tydelig både for de ansatte og leseren at dette handler om noe mer.
Selv om Hemmet ikke er Strandbergs beste bok – det må jeg si at Engelfors-trilogien han skrev med Sara Bergmark Elfgren er – så får jeg det jeg leiter etter her også. Strandbergs romaner for voksne appellerer til det samme i meg som ungdomsbøkene gjør: Skrekken, eller det overnaturlige, blanda med realisme. Akkurat som da jeg som tidlig tenåring slukte R. L. Stines Grøsserne-bøker og alt av Stephen King, så har en del av meg alltid en time eller tre til gode for å bli skremt av en grøsser i bokform. Siden dette er den femte boka av Strandberg jeg har lest, så kan jeg trygt si at Hemmet er en klassisk Mats Strandberg-bok. Det er i all hovedsak handlinga som er viktig, ethvert kapittel i boka er med på å gi bakgrunnsinfo om karakterene eller på å bygge spenning. Jeg lar meg ikke irritere hvis det til tider er klisjeer som brukes for å gjøre nettopp dette, men jeg tar meg i å skumlese. Strandberg fletter inn så mange elementer i bøkene sine at mye av det egentlig ikke får plass til å utdypes ordentlig – i Hemmet gjelder dette særlig Joels bakgrunn som junkie og hans tidligere relasjon til Nina. Det blir uinteressant å lese om disse realistiske problemene mens mora hans samtidig er full-blown Linda Blair fra Exorsisten i sykesenga. Men jeg blar allikevel videre, for jeg må jo vite hva som skjer på neste side, og den etter det.
Historien om Tallskuggan og ondskapen som inntok hjemmet da Monika flyttet inn er ikke revolusjonerende original, ei heller er det skrivekunst som får deg til å ville lese det igjen og igjen, men den var spennende nok til at jeg leste den ut i ett, liggende på sofaen i kveldssola mens jeg var glad det ikke var blitt seinhøst og mørkt ennå. At jeg klarte å gjette slutten før den kom ødela heller ikke så mye. Det var uansett skummelt så lenge det varte, og det var alt jeg ba om.
Folk kommenterer