Slaughterhouse 5
Kurt Vonnegut
Jonathan Cape, 1970
Jeg har lest min første bok av Kurt Vonnegut. Tenk at jeg har levd nesten 32 år uten å lese noe av ham? Han er en sånn forfatter som hele tida har ligget på Må lese-lista, en sånn forfatter de fleste jeg kjenner anbefaler, en forfatter jeg har kjøpt mange bøker av uten å faktisk lese dem. Men etter en kveld med samboeren min og hans bror, hvor vi snakka om bøker, som vi ofte gjør, så lovte jeg å begynne. Jeg har sagt at du må lese ham i 5 år nå, sa samboeren min. Ja, sa jeg, og det er ikke det at jeg ikke vil lese ham, jeg bare har lest andre ting. Men nå var det på tide. Så jeg fant fram Slaughterhouse 5 og begynte.
Å lese Vonnegut var på mange måter like bra som jeg forventa, samtidig som jeg jo ikke kunne forestille meg hvor bra det var. Jeg er tross alt ikke Kurt Vonnegut, jeg er bare meg. Jeg har ledd høyt flere steder, rast gjennom boka på et par små dager, bladd meg fram til begynnelsen for å lese noen passasjer om igjen (og om igjen).
Slaughterhouse 5 er kanskje den mest kjente boka av Vonnegut, i hvert fall den jeg har hørt aller mest om, selv om flere av de andre bøkene hans også nevnes ofte (Cat’s cradle, Breakfast of champions, Timequake og A man without a country er bare fire titler jeg kan trekke ut from the top of my head, og han har skrevet mange, mange flere). Slaughterhouse 5 er historien om Billy Pilgrim som etter å ha blitt kidnappet av aliens fra planeten Tralfamadore, kan reise fram og tilbake i tid. Stedene og tidene hvor han befinner seg er spredt rundt omkring i livet hans, men mye av handlinga i boka dreier seg rundt andre verdenskrig og spesielt bombingen av Dresden.
Selv om boka er absurd og gjerne blir kalt science fiction, så er det også en viktig antikrigsbok. Undertittelen er blant annet The children’s crusade, som henspiller på at de aller fleste som ble sendt i krigen var menn, eller gutter, som såvidt var fylt 20. Og mange av dem kom ikke tilbake. Sånn er krigen. Eller som Vonnegut selv sier det: So it goes. Men selv i de grusomme beskrivelsene av krig, bombing, sult og galskap, så har Vonnegut klart å fylle denne lille boka (såvidt 170 sider lang) med en humor og en klokskap som gjennomsyrer all verdens grusomhet. Ikke at det tar brodden av alvoret, det gjør det om mulig enda tydeligere, men det gjør at man i hvert fall ikke mister trua på (hele) menneskeheten.
Now the head Englishman came into the hospital to check on Billy. He was an infantry colonel captured at Dunkirk. It was he who had given Billy morphine. There wasn’t a real doctor in the compound, so the doctoring was up to him. «How’s the patient?» he asked Derby.
«Dead to the world.»
«But not actually dead.»
«No.»
«How nice – to feel nothing, and still get full credit for being alive.»
Siden Billy Pilgrim hopper fram og tilbake i tid, så får vi i denne boka mange øyeblikksbilder fra forskjellige tider, før, under og etter krigen, om store og små hendelser i Billys liv, og det gjør det til en variert, noen ganger forvirrende, men alltid underholdende roman å lese.
Vonneguts prosa er tørrvittig, beskrivende og lett å lese. Et sted i boka forteller karakteren Rosewater om sin favorittforfatter Kilgore Trout (Kurt Vonneguts alter-ego) og sier: Jesus – If Kilgore Trout could only write! (…) His prose was frightful. Only his ideas were good. Jeg vil ikke gå så langt som å si at prosaen er fryktelig, tvert imot, men jeg merket meg sitatet allikevel (og lo av det), for det er ikke nødvendigvis hvordan Vonnegut skriver som har forbløffet meg, men hva han skriver om. Han har et blikk på verden slik han så den som vi stadig, snart 50 år senere, kan og bør lære noe av. Jeg tror man blir et bedre menneske av å lese Vonnegut. Og jeg er glad jeg endelig har begynt.
Bonus: her er en video der Vonnegut snakker om historiefortelling. Jeg har sett den mange ganger og jeg ler hver eneste gang. Til inspirasjon, for både videre lesing, og kanskje også egen skriving:
Folk kommenterer