I november 1973 satte Paul Theroux seg på Orientekspressen med kurs mot Orienten. I ti år hadde han prøvd å slå gjennom som skjønnlitterær forfatter. Nå hadde han skrevet seg selv inn i et hjørne. Han hadde fått gode tilbakemeldinger, men det store gjennombruddet ventet på seg, og skrivesperren hadde slått rot.
Fem måneder senere er han på vei hjemover med den transsibirske jernbanen, syk av reisetrøtthet og hjemlengsel, og med notisbøkene fulle av det som skulle bli hans store litterære gjennombrudd; The Great Railway Bazaar. En gammel sjanger får nytt liv, og Paul Theroux sin forfatterkarriere bein å gå på. I dag er Theroux mer kjent for sine reiseskildringer enn for anerkjente romaner som The Mosquito Coast, Jungle Lovers og Picture Palace.Men hva er det som gjør at Theroux slår sånn igjennom med sin store togbasar? Det var jo ikke snakk om en ny sjanger. Reiselitteraturen – eller reiseskildringer – har røtter helt tilbake til antikken. Seneca var bare 20 da han la ut på sin reise til Det kaspiske hav og skrev om det i sine epistler: Herodots Histories var for reiseskildringer å regne. Marco Polos reiser på 1200-tallet kjenner vi jo alle til og hundre år etter ham utforsket Ibn Battuta hele det nordlige Afrika, og det Indiske hav fra Zanzibar til Kanbalik, nøye beskrevet i The Travels of Ibn Battuta. Lord Byron var ungdom på dannelsesreise da han skrev sine mest berømte dikt, og senere på 1800-tallet var Stanleys og Livingstones rapporter hjem fra Afrika som felleseie å regne, for ikke å nevne Mungo Parks utforskning av De store sentralafriaknske sjøene – eller Richard Burtons personlige beretning om hans pilgrimstur til Mekka og Medina.
Paul Theroux. Klippet fra www.fivebooks.com. Fotograf ukjent
Dannelsesreiser – dannelseslitteratur
Theroux sin dannelsestur står i en gammel tradisjon. I nyere tid skrev Robert Byrons om sin reise til Oxiana, V. S. Naipaul utforsket Karibien, Sørstatene og India. Graham Greene var like mye reiseskribent som skjønnlitterær forfatter, og mange av hans beste romaner var inspirert av reiser til eksotiske, fjerne himmelstrøk. Eric Newby, Lawrence Durrell, Wilfred Thesiger m.fl. hadde pakket sine notepads og blyanter i reisetaskene sine og utfordret tid og sted.
Og her er svaret på spørsmålet: Theroux suksess med The Great Railway Bazaar var en katalysator for en rekke nye skribenter hvis skildringer av reiser ble en viktig del av deres forfatterskap: Gavin Young, Colin Thubron, Bruce Chatwin, Bill Bryson og ganske nylig William Dalrymple, for å nevne noen navn ble fornyere av travelogen, med de gamle reiseskildringene i ryggsekken og med 60-tallets hippie-trail som inspirasjon, dro de ut på reiser som også de oppfattet som en del av dannelsen, det å være et orientert og informert menneske. Den ytre reisens formål var å forme det indre menneske og gjøre det til gagns mennesker. Det indre og det ytre går hånd i hånd. Mer om det senere.
Hva er reiselitteratur?
Men hva er reiselitteratur? Det er andre krav som stilles enn at man flytter forfatteren fra et skrivebord i Skåne til en fortausrestaurant i Roma. Stedet har selvsagt stor betydning: At man reiser og finner materialet til sin tekst i erfaringer fra virkelige steder uten å fiksjonalisere det. Men i like stor grad er de gode reiseskildringen skjønnlitterære i den forstand at de kobler erfaringene fra reisene til referanser som er koblet til egne liv, til observasjoner, refleksjoner man gjør i møtet med stedet.
Et typisk eksempel på dette er den ofte kritiserte Afrika-reisen til Paul Theroux i 2002: Dark Star Safari. Som hvit mann godt rundet de 60 reiser Theroux fra Kairo til Kapp, hele reisen foregår på landjorda. Underveis møter han vestlige bistandsarbeidere, og kommer med ramsalt kritikk av en bransje som han mener både er korrupt og som tjener kun sin egen hensikt: Theroux sier i 2002 det samme som Mike Davies og Dambisa Moyo sier noen år senere som sosiologer og bistandskritikere: Frivillige organisasjoner (NGO’s) og bistandsbransjen er bare med på opprettholde status quo, de bidrar til å ta vekk drivkraften for fattige til selv å kjempe seg ut av fattigdomsfellen. Bistandsmidler går til å opprettholde en bransje som er seg selv nok i solidaritetens navn. Erfaringene på reisen møter virkeligheten og skaper til tider provoserende refleksjoner fra Theroux.
Mange misliker Theroux sine grublinger og kaller det middelaldrende hvit manns selvopptatthet. For min del er det denne koblingen mellom det man ser og egne liv som gjør bøkene spesielt interessante. Det frigjørende i det er at det er fakta, ikke mulig fiksjon, slik vi har lest om det i Geir Gulliksen Historier om et ekteskap eller Knausgårds Min Kamp.
Enda et eksempel fra Theroux: En av mine favorittbøker handler om hans reise rundt Middelhavet, fra Gibraltar til Ceuta – Theroux er midt i en ekteskapskrise (som en faktisk ser sporene av mot slutten av The Great Railway Bazaar 15 år tidligere), er grinete og sur. Turen er preget av været om vinteren, og av de ytre konfliktene som han møter omtrent hele veien rundt Mare Nostrum. Det dårlige været og de store konfliktene og møter Theroux sin sure, gretne stemning der han rir sine indre demoner og lar de gå ut over nesten alle han møter. Mange misliker denne boken, fordi reiser skal gjenspeile glede, åpenhet og nysgjerrighet. Jeg opplever at denne ærlige refleksjonen løfter boken opp på et litterært nivå som ikke klør i ørene.
Senere, etter at skilsmissen er et faktum, setter Theroux seg på fly til Australia, deprimert og opprådd, og bestemmer seg for å gjøre det han helst gjør når han trenger å nullstille seg. Han pakker opp kajakken og padler fra øy til øy i Stillehavet. Etterhvert som åretakene blir sterkere, og de mørke tankene etter bruddet med Anne letner, padler han i land på Hawaii, og boken avsluttes med en konklusjon: Gjennom å beseire det mektige Stillehavet har han beseiret sin indre motstander, og kjenner igjen smaken av den livsgleden som han hadde da han begynte som optimistisk ung forfatterspire i Uganda tretti år tidligere.
Det er den indre reisen speilet i den ytre reisen som gjør reiseskildringene spennende.
Hva så med norske reiseskildringer?
Peer Gynt er jo en reiseskildring i litterær form, skjønt den indre reisen spiller en større rolle enn den ytre. Men det er sammenhengen mellom de to som gjør selve historien spennende. Det er når Peer reiser at den indre historien tar av. Det samme kan sies om Asbjørnsen og Moe, selv om disse reisene er innenlands: Innsamlingen av norske eventyr er jo en reise i det norske, eller Vinjes Færdaminner. Fridfjof Nansen, Hamsun, Cora Sandell, alle er å finne på Wikipedias oversikt over norske forfattere som har skrevet reiseskildringer. Det samme er Kjartan Fløgstad, Alfred Hauge og Odd Eidem.
Også norske forfattere skriver om reiser. Imidlertid er det en interessant studie å vandre i reisebokhyllene til Tanum og Norli i Universitetsgata/Karl Johan. Godt gjemt blant kart, 100 steder å besøke-bøker og, Lonely Planets reiseguider, er det noen få norske forfatter å finne, de fleste av typen Berlin, Roma, San Fransisco eller Roma. Bøker der stedet er bokens tittel, og kjente forfatternavn salgsargumentet, skrevet for å gi næring til den reisende nordmenn som ønsker å vite mer om reisemålene men som vil ha et litterært alibi, men hvor det stanser opp med den ytre reisen. Det fins imidlertid tre store unntak: Torbjørn Færøvik, Morten Strøksnes og den svært så spennende og forfriskende Erika Fatland, som kom ut med Sovjetistan 2014. Dette er forfattere som har rendyrket en norsk versjon av sjangeren reiseskildring, som tar deg med på reiser til steder vi kjenner eller ikke kjenner, møter mennesker vi kunne ha møtt eller ikke møtt, men som også tar deg med i deres indre reiser, deres reaksjoner i møte med mennesker annerledes enn dem, som beskriver angsten og hjemlengselen og nytelsen i møte med det fremmede som åpner opp for det som all god litteratur er en døråpner til: Det hele mennesket.
Norsk reiselitteratur (Facsimilie fra norli.no). Navn på navn, men hva er innholdet?
Reiser vi reiseskildringene til døde?
Noen har sagt at reiseskildringene som sjanger er død. Vandringen mellom hyllene hos Tanum og Norli kan tyde på det. Noen ganger lurer jeg på om det er alle våre reiser som har tatt livet av de gode reiseskildringene. Vi vil alle steder, men stedet mister sin magi og reduseres til en linje på en Bucket List. De travle, repeterende reisene gir ikke tid til fordypning, men hanking av opplevelser vi ikke tar oss tid til å fordøye før neste mål er siktet inn. Vi reiser så mye at det tar livet av reiselitteraturen. Litteratur er mer enn opplevelser, skildringer går i dybden – det gjør ikke opplistinger av opplevelser, hoteller, kafeer og strender vi har besøkt. Jeg tror nøkkelen ligger her. Det er de ytre reisene som overtar, den indre reisen får ikke lenger plass, og passer ikke inn i bokform. Nå finner vi de moderne reiseskildringene på Instagram, Twitter og reiseblogger – på et nivå som kan ta skrekken av både den lesende og den reisende.
Invitasjon
Men nå skal vi i Bokmerker altså vie en hel måned til reiseskildringene, gode og dårlige reisebøker av norske og utenlandske forfattere, gamle og nye stemmer. Vi håper å utfordre og inspirere, og kanskje noen kan ta steget fra den endimensjonale stedskåtheten over i den flerdimensjonale litterære måten å se på reiser på. Så bli med oss på våre reiser inn i reiseskildringenes verden. Kanskje dører åpner seg som motiverer deg til indre og ytre reiser, og kanskje du finner inspirasjon til å bli den neste store, norske reisebokforfatteren
For en utdypende artikkel om temaet, anbefaler jeg at dere leser ”On Travelogues” fra bloggen Old World Wanderings: http://www.oldworldwandering.com/on-the-travelogue/
Folk kommenterer