Jeg leste en bok tidligere i vår som minte meg på skamfølelsen som kom over meg da jeg for noen år siden besøkte Auschwitz. Ikke over menneskeheten, som man kanskje kunne tenke, men over ikke å føle mer. Jeg husker hvordan jeg gikk gjennom porten der det sto «Arbeit macht frei» og prøvde å forestille meg hvordan det måtte ha vært. Sannheten er at det fortsatt føltes fjernt og vanskelig å ta innover seg.

Den ungarske forfatteren og nobelprisvinneren Imre Kertész døde 31. mars i år. Debutromanen hans, Uten skjebne, ble utgitt 1975 og handler om en femten år gammel jøde som sendes til Buchenwald, Zeitz og Auschwitz, og opplevelsen hans av leirene. Boken er den første i en triologi med utgangspunkt i nazistenes folkemord. Imre Kertész var selv i konsentrasjonsleir som tenåring i 1944-1945.

Ved begynnelsen av romanen holder familien en avskjedsmiddag for hovedpersonens far, som skal reise til arbeidsleir. Scenen er preget av ungguttens forsøk på å forstå reglene for sammenkomsten. Han er sulten, men ser at stemoren ikke spiser og tenker at han selv heller ikke burde. Han tenker at han burde gråte, men klarer ikke. Når han til slutt gråter, mener han det er fordi han er sliten, et eksempel på hvordan Kertész bagatelliserer alle følelser slik at hovedpersonen virker uengasjert, nøytal, han tar ikke stilling. Eller, kan man kanskje si, han observerer verden som en oppskrift han skal følge, noe han også fortsetter å gjøre i den videre historien.

Snart er det hovedpersonen selv som reiser til konsentrasjonsleiren. Jeg skriver «reiser» og ikke sendes, for han opplever det som et valg. Han blir fortalt at han kan velge å reise frivillig, eller bli sendt etter i fullere vogner. Han vil hverken oppleves som vanskelig eller reise trangt, så han velger det første. Dersom hovedpersonen er redd, forteller han det ikke, eller han fokuserer på andre ting: på praktiske ting, som hvor man går på toalettet på toget, eller på små sosiale øyeblikk med de medreisende.

Kertész klarer på imponerende vis å skildre konsentrasjonsleiren som noe man ser for første gang. Det er slående hvordan brikkene litt etter litt settes på plass for hovedpersonen. Da han ankommer leiren, observerer han noen jødiske «fanger» og registrerer at det er første gang han ser en virkelig fange i stripet drakt. Han synes fangene ser spesielt jødiske ut, med utstående ører og neser, «mistenkelige og i det hele tatt fremmedartede». Fortsatt tror han at han selv, som skal arbeide, tilhører en annen og heldigere gruppe enn «fangene». Det er først da han er blitt sortert ut, undersøkt, barbert, dusjet og har fått på den samme stripete drakten, at han forstår at også han selv er en fange. Etter dette blir opplevelsen gradvis mer ubehagelig og smertefull.

Uten skjebne er kjent for Kertész’ fremstilling av hverdagsligheten i konsentrasjonsleiren. Ord som «selvfølgelig» og «naturligvis» går igjen mye, hovedpersonen observerer og opplever uten å reflektere moralsk over det som foregår. Hele veien informerer han om praktiske løsninger, forskjeller på de ulike leirene, maten man får, hvor mye og hvor ofte. Den første dagen ler hovedpersonen da han smaker suppen han får i Buchenwald, og tenker at han ikke kommer til å spise den. Senere skal han lengte etter akkurat denne suppen. Kertész gir et bilde av konsentrasjonsleirens ofre som noe mer enn ofre – mennesker som innenfor sine svært trange rammer handler, velger og lever. Hovedpersonen spøker med mennene rundt seg. Han finner en måte å passe inn på, i det samfunnet som utvikler seg blant fangene, og får venner.

Det virker nærmest som blasfemi når Kertész skriver om konsentrasjonsleirens «lykke». Det betyr ikke at romanen ikke er grusom; utmattelse, smerte og forfall preger en stor del av historien. Etter endt lesning er det sulten, tørsten, skabben og sykdommen som sitter sterkest igjen. Men hovedpersonen finner små lysglimt, som han kaller «lykke», som det å se en av soldatene spise et godt måltid, eller å oppleve øyeblikk av barmhjertighet fra vokterne. Kanskje var det eneste måten å overleve et slikt sted på, å akseptere forholdene og finne en slags lykke. Kanskje er mennesket så sterkt at det kan tilpasse seg og oppleve en følelse av lykke selv under forhold hvor man ikke skulle tro det var mulig.

En av de viktigste innsiktene til hovedpersonen synes å være at det er umulig å formidle hvordan det er å sitte i konsentrasjonsleir, til noen som ikke har opplevd det. Etter krigen møter han tilfeldigvis en journalist som vil at han skal fortelle henne om konsentrasjonsleirens «helvete». Han stusser over ordet.

– Må vi ikke forestille oss konsentrasjonsleire som helvete? spurte hun, og mens jeg tegnet noen ringer i støvet med hælen, svarte jeg at dette kunne alle forestille seg på sin egen måte og etter egen lyst, at jeg for min bare kunne forestille meg konsentrasjonsleire, siden jeg til en viss grad kjente dem, og ikke kjente helvete.

Han ombestemmer seg likevel, og prøver å forklare. «Tiden hjelper» sier han. Han tror livet i leiren er mulig å holde ut fordi det foregår over mange år, fordi man går gjennom ulike stadier. Kanskje fordi man venner seg til det, får tid til å akseptere litt mer, litt mer?

– Nei, nei, det går ikke an å forestille seg, og jeg for min del innså da også dette. Jeg tenkte at det derfor ser ut til at de heller sier helvete i stedet.

Tiden i leiren hjelper. Vi som kjenner historien, kjenner den i sin helhet, men de som levde den, levde den gradvis og under utvikling. Vi vet for mye til å forstå hvordan det er å være der. Men Kertész’ realistiske hverdagsskildringer gjør det lettere å forstå hvordan leiren var virkelig, fordi vi får oppleve den over tid, og under utvikling. Hverdagsligheten i skildringen gjør at følelsen begynner å sive inn, av hvor drepende konkret livet i leirene var. For meg føltes konsentrasjonsleiren sterkere og nærere da jeg leste Uten skjebne, enn den gjorde da jeg var i Auschwitz, eller da jeg var i Sachsenhausen.

Uten skjebne ble filmatisert i 2005, med manus av Kertész selv.