Leila Aboulela ble født i Egypt i 1964. Moren hennes er egyptisk og faren er fra Sudan, Aboulela vokste opp i Khartoum hvor hun studerte økonomi ved universitetet. Hun har bodd i Aberdeen, Jakarta, Dubai, Abu Dhabi og Doha. Noen av disse stedene går igjen i boken. The Kindness of Enemies inneholder to parallelle historier, en av dem handler om Natasha Wilson. Hun er historiker og bor i Skottland, men er opprinnelig fra Sudan. Moren hennes var russisk og faren sudansk og Natasha sliter med å finne et sted hun føler seg hjemme. Flere ganger i boken beskrives det at hun har hjemlengsel, men spesifikt hvor eller hva hun lengter etter vet hun ikke. Hun følte seg også fremmed ovenfor moren da hun var barn fordi de så så forskjellige ut. Hun har drømmer hvor hun selv er delt, bare halvt menneske, og blir uvel av fabeldyr som er en blanding mellom mennesker og dyr eller satt sammen av to forskjellige raser.
Natasha er interessert i Imam Sjamils liv og frigjøringskamp. Sjamil var en geriljaleder under Kaukasus-krigene på 1800-tallet (Leo Tolstoj har forresten også gitt Sjamil plass i sine litterære verker). Når en av hennes studenter forteller henne at hans familie er i besittelse av Sjamils sverd og inviterer henne hjem for å se på det, kan hun ikke la muligheten gå fra seg. Studenten heter Osama Raja, men har (kanskje ikke så overraskende) valgt å kalle seg Oz. Natasha selv har valgt å skifte ut etternavnet Hussein med navnet Wilson etter at moren forlot faren og Sudan, til fordel for et liv i Skottland med en ny mann. Det er et gjennomgående tema i boken hvordan Natasha ofte aktivt må forsøke å passe inn, hun kan skjeldent bare slappe av «å være seg selv». Handlingene hennes tyder på at hun føler hun må bevise noe, og det er interessant at dette som oftest er ytre ting, som er mer på grunn av hva andre synes om henne enn hva hun synes om seg selv, som da hun endrer navn eller melder seg frivillig til å kartlegge hvilke studenter som kan være sårbare for islamsk fundamentalisme.
Natasha drar på besøk til Oz og moren Malak, hun jobber som skuespiller og bor langt ute på den skotske landsbygda. Jeg vet ikke om dere har tilbragt noe særlig tid i Storbritannia om vinteren, men når det snør så stopper hele landet opp. Det er ingen biler å se på veiene, skolene stenger, det blir nesten apokalyptiske tilstander. Dermed er det ikke veldig usannsynlig at Natasha får et lengre opphold hos familien på grunn av dårlig vær og snø. Dette blir et sted hun føler seg hjemme og kan slappe av. Besøket slutter dramatisk ved at Oz blir arrestert. Natasha vet at han er veldig interessert i jihad og har en viss stolthet av å være Imam Sjamils etterkommer. Mitt inntrykk som leser var at denne interessen godt kunne være bare faglig og denne stoltheten har hittil i boken virket naturlig. Den fikk ikke Oz til å nødvendigvis fremstå som en potensiell terrorist.
Denne episoden, samtalene og refleksjonene både før og etter, fokuserer på hva jihad egentlig er. Er det hellig streben eller hellig krig? Hva er riktig Jihad? Hva er riktige Islam? Oz har tidligere tullet med jihad, bl.a. ved å halshugge en snømann med Sjamils sverd, men dette virker ikke rart før han har blitt arrestert. Han får litt kjeft av moren fordi hun er redd for hva naboene skal tro. Dette får meg til å tenke på hvor mye rart folk egentlig tuller med i løpet av en dag, i hvert fall med folk man kjenner godt. Ikke alt man tuller med reflekterer dine egentlig meninger, men hvor morsomt kan du synes en ting er før det gjør det?
Den andre historien i boken handler om Imam Sjamil, hans sønn Jamaleldin og Anna (som ville vært prinsesse av Georgia hvis landet hadde vært uavhengig) og blir fortalt parallelt med historien om Natasha. Anna er gift med en mann som identifiserer seg i større grad med russerne enn henne selv, hun føler seg alltid litt utilpass og annerledes i det russiske sosietetslivet. Det oppstår en forbindelse mellom disse karakterene da Sjamils sønn Jamaleldin blir tatt som gissel av russerne. Imam Sjamil sender sønnen fra seg frivillig, men russerne går bak ryggen hans og tar med Jamaleldin til St. Petersburg, for at han skal få en utdannelse og lære at det finnes andre måter å leve på enn det barbariske livet hans far hittil har oppdratt han til. Noen år senere blir Anna tatt til fange av Sjamil som vil bruke henne og hennes barn til å få byttet til seg sønnen sin igjen. Det har gått mange år siden Jamaleldin ble bortført og han har blitt vant til et behagelig og luksuriøst liv. Vil han i det hele tatt tilbake?
Kidnappingen til Anna er dramatisk, men etter hvert blir hun behandlet mer som en gjest enn en fange og får respekt for Imam Sjamil. Aboulela bruker dette kidnappingssenarioet til å vise frem hvor komplisert det er å velge side i en konflikt. Både Anna og Jamaleldin virker som har det ganske greit, og begge får forståelse og sympati for kulturen de er tvunget til å leve i. Jamaleldin blir i større grad enn Anna, del av det russiske samfunnet. I boken synes jeg det er lagt frem på en måte som viser frem de forskjellige kulturene bare som noe annereldes, ikke at den ene er bedre enn den andre. Det blir trukket frem både svakheter og styrker, men jeg synes Aboulela ikke går dypt nok inn på de faktiske forskjellene. Det hadde vært spennende hvis hun ikke bare viste frem, men også forsøkte å kritisere eller gi oss som lesere en større forståelse. Alt blir veldig overfladisk. Et eksempel på dette er kvinnens rolle i de forskjellige kulturene, det er ikke hovedtemaet i boken, men det får en del oppmerksomhet. I St. Petersburg er kvinnene forfengelige, pene og går på ball, vi får også vite at de islamske kvinnene heller vil ta selvmord enn å bli tatt til fange av en russisk soldat, men hun bare nevner det. I Sjamils samfunn blir det beskrevet litt mer i dybden og på en mer personlig måte når Anna blir kidnappet og må leve som fange i Sjamils hus.
Selvom Sjamil er skyld i datteren til Annas død, begynner hun å beundre ham og ser han ikke lengre bare som en kriger, men som en god, snill og religiøs mann. Det er uklart om Anna har en form for stockholmsyndrom og generelt synes jeg det er vanskelig å forstå Anna og jeg greier ikke helt tro på henne som karakter. Om det er min egen feil eller om det er en mangelfull formidling av hennes tanker, motivasjoner og refleksjoner, kan diskuteres, men jeg heller mot det siste. Jeg synes Anna var litt for tilpasningsdyktig, i hvert fall etter behandlingen hun fikk og tingene hun var vitne til; som kvinners mangel på rettigheter, tvangsgifting av enker, flerkoneri osv. Sjamils koner er veldig forskjellige og det er tydelig at noen av dem synes det er en helt grei ordning, hjemmet hans blir beskrevet som harmonisk og velfungerende. Sjamil blir alltid fremstilt som veldig snill og tålmodig og det blir poengtert at han alltid må ha tillatelse fra konen før han kan gå inn på rommet hennes. Men i det ene eksempelet vi blir vitne til dette, låser han døren fra utsiden når han ikke slipper inn. Den yngste konen hans får til slutt lov til å skille seg fra ham fordi det blir tydelig at hun var for ung. Det blir også flere ganger poengter at Anna ikke bli voldtatt. Nevnes dette for å sette det opp mot de russiske soldatene? Man finner ofte paralleller til tingene Aboulela nevner ved de forskjellige kulturene og det er mye mulig at hennes intensjon bare er å vise oss disse.
Jeg har inntrykk av at Aboulela prøver å vise oss et alternativt levesett, men jeg savner at hun går inn i situasjonen og karakterene så vi får en dypere forståelse av hvordan de egentlig har det. Forfatteren trenger ikke ta stilling til rett og galt, men jeg savner at karakterene gjør det, eller i hvert fall tenker over det på en reflektert måte. Når Sjamil blir fremstilt som veldig sympatisk og hjemmet hans som velfungerende og vi likevel får små drypp av informasjon om at det verken er så kult å være kvinne eller av lavere rang i dette samfunnet, er det rart at ikke Aboulela går nærmere innpå saken. Hun bruker mye tid på å gå rundt grøten. Jeg sitter igjen med en følelse av at det er noe som mangler, men alt i alt var det en grei historie (kanskje mer spennende enn opplysende) som fungerte veldig fint sammen med hendelsesforløpet som omhandlet Natasha, Oz og Malak.
Boken gir oss også et lite innblikk i sufismen, en mystikktradisjon tilknyttet sunniislam. På slutten av boken har jeg inntrykk av at Natashas hjemlengsel blir knyttet opp mot lengsel etter åndelighet. Malak blir plutselig nesten en veileder til spiritualitet. Jeg synes dette aspektet ved boken kom altfor brått på og ble ikke introdusert eller forklart skikkelig. Det ble nærmest en «forresten før boken er slutt må jeg ikke glemme å nevne dette». Enkelte steder i boken blir den vestlige kulturen portrettert som materialistisk og tom, noe som i seg selv er en ganske lat generalisering, men det blir ikke gått nærmere inn på hvorfor islamsk mystikk skulle være et alternativet til dette og i hvert fall ikke hvorfor det skulle være det beste alternativet.
Generelt synes jeg boken hele tiden befant seg for nærme overflaten, som om forfatteren bare viser deg ting, nikker litt sakte på hodet og gir deg et blikk som sier «se på det du, det var jo interessant» også er det ikke så mye mer enn det. Det var en spennende bok å lese, men jeg følte at jeg hele tiden ventet på et poeng som ikke kom. Mitt inntrykk var at dette er en bok som er skrevet for å nyansere bildet den gjennomsnittlige vestlige leser har av islam, og vise hvor komplisert konflikter mellom ulike kulturer er. Noe som kunne vært veldig interessant, hadde det blitt gjort på en måte som gjorde at jeg satt igjen med følelsen av at jeg hadde lært noe av å lese boken. Det er ikke akkurat et veldig nytt og genialt tema, dermed blir måten boken er skrevet på kanskje viktigere. Det mest interessante med boken for meg var historien om Natasha, men jeg synes den ble rotet til på slutten og avrundet på en veldig utilfredsstillende måte.
Folk kommenterer