Herlig hybrid

Fredløs forlag, 2015

For ordens skyld: Jeg fikk denne boken tilsendt fra forlaget.

Det tok meg en halv time å lese boken. Det har tatt meg mange timer å la boken synke inn i underbevisstheten som en … ja som en hva?

Noen ganger kommer jeg over bøker som får meg til å le i skjegget. Hybrid er en sånn bok: En bildebok for voksne barn og barnslige voksne som handler om det som ikke eksisterer, men som kunne vært bare fordi det er mulig i tanken. Bare tenk deg den fabelaktige fabeltanken over hva som ville oppstått dersom for eksempel en hare og en sau kopulerte. Ville vi fått en sau, en hare, en hau, eller kanskje til og med en sare?

Hybrid, en fotobok ganske utenom det vanlige, tar for seg spørsmålet om hva som skjer dersom ulike dyrearter krysses. Blurbet på baksiden er både elskbart og treffende for innholdet:

«Hva får du når du krysser en høne og en giraff?
Biologisk mangfold med spesielle behov.»

– Charles Darwin, fritt etter hukommelsen

Alt sammen er morsomt, fornøyelig og litt ubehagelig festlig helt til siste side, og jeg skal ikke avsløre hva som kommer der annet enn at fabelen plutselig ikke lenger er fabel, men virkelighet. Jeg ser for meg foreldrene som leser boken med sine barn for første gang. Farens sjokk når han skjønner hva som står på siste side; at virkeligheten overgår fabelen. Barnets gedigne forundring og latter når boken etter en lang serie med kunne vært-dyr avsluttes av enda merkeligere dyr som faktisk fins i vår underfundige og stadig mer manipulerte verden.

Boken består av noen dusin bilder av forskjellige arter som har kopulert med hverandre. Sauer med harer, løver og hunder, gjess og piggsvin, griser og meitemark ad infinitum, men hyrdestunden har funnet sted i Photoshop. En fin serie med bilder følges opp av dertil passende dikt, som for eksempel denne til haien med kattehode:

Hai, katt eller katthai? Facsimilie fra boken.

Det var fint å være pus
på en dyphavsblå asjett,
fylt med krill og kakselus
og all verdens sjødiett.

Det var fint å være pus
mellom lyr og sik og skrei
leve godt i sus og dus,
leve godt av sild og sei.

Det var fint å være pus,
men en ulykke var sann,
den la gleden hans i grus;
katter liker ikke vann.

Denne ubehagelig vakre boken appellerer til meg på mange måter: Som fotointeressert syns jeg bildene er interessante. De er teknisk godt gjennomført, enkle i sin estetikk, men så godt photoshoppa at jeg aldri er i tvil om at det jeg ser faktisk eksisterer – eller vil kunne eksistere. Som nysgjerrig lekende menneske kan jeg kose meg og le over rare bilder og underfundige tekster og ordspill. Som tenkende vesen kan jeg gruble i vei over hvilken retning verden nå tar, der vi blander og styrer og krysser  i en forvirrende symbiose mellom pengejag og naive drømmer om at vi kan manipulere oss til perfeksjon.

Men som min mor pleide å si:

«Du skal ikke leke Gud»(svært så passende fritt etter en sviktende hukommelse).

Det største aberet med boken: Forsiden er ikke den mest behagelige å se på. Jeg tror fintfølende sjeler vil synes den er litt frastøtende, og velger å la boken ligge der den hadde blitt fortjent å bli plukket med. Jeg regner med at målgruppen er høytlesende småbarnsforeldre. De hadde vært mer tilbøyelige til å kjøpe boken hvis det var den søte kaninhunden som utgjorde omslaget, og ikke den vederstyggelig stygge gorillakatten.

Dette er boken alle besteforeldre mot global oppvarming bør gi til sine barnebarn til (neste) jul, slik at boken kan brukes til høytlesing for barnebarna til latter, undring og ettertanke. Til å være en bok jeg aldri hadde kommet på å ta med meg selv i butikken anbefales den på det varmeste.