«Jeg leser en bok om en mann som har en katt,» sier jeg til kjæresten min. «Katten heter Kassandra, og han er utrolig glad i henne.»
Jeg sier ikke: «Jeg leser en bok om ensomme mennesker.»
Beate Grimsrud
Evighetsbarna
Cappelen Damm
Omslaget er illustrerende: Fire mennesker i hver sin lille, skjeve firkant, alle vendt bort fra hverandre. Tre av dem går rastløst rundt som om de aldri har gjort noe annet. Den fjerde sitter nederst i et hjørne mens to s
kygger er på vei inn i bildet. De fire hovedpersonene i Beate Grimsruds nye roman bor alle alene, og har alle vanskelig for å finne en plass i voksenverdenen. De to mest fremtredende er André og Siri. Siri eier en bruktbutikk. Hun har reist jorda rundt, blitt innbilt gravid og vært innlagt på psykiatrisk. Nå har hun det litt bedre, men er fortsatt ikke helt overbevist om at barnet ikke finnes. Hun besøker sin amerikanske venninne Louise, som også har psykiske problemer. Louise er selvskader og shopoholiker, og Louises to lidelser er de hyppigste samtaleemnene mellom de to ellers svært forskjellige venninnene. Siri kommer til venninnen sin med ting hun ønsker å si, ting som plager henne, men slipper ikke til.
André er mannen som har en katt. Han er den eneste av hovedpersonene som ikke virker å ha en psykisk lidelse. Noen dager treffer han sykehusfotografen Tomas, en mann med åpenbare sosiale problemer som har skjøvet fra seg alle vennene han noensinne har hatt. Noen dager treffer han en gammel venn som, etter at han fikk familie, egentlig ikke har tid til André lenger. De fleste dagene er han sammen med Kassandra. Han forteller katten hva han har lest i avisen, og løper rundt med en tråd og leker med henne i leiligheten. Når han går ut med henne, bærer han henne på skulderen. Det er åpenbart at Kassandra gir André det han ikke får andre steder: intimitet.
Da Kassandra kom til ham første gang, syntes han faktisk at hun var ganske … tom. Han tenkte at de kom til å finnes side ved side, og hun kom ikke til å være mer betydningsfull for ham enn en ku han stirret på i fem minutter helt uten å gripes av dens eksistens. Han visste ikke da at hun skulle krype inn i ham og bre seg ut der inne. I lengden og bredden.
Et godt tegn på at man har å gjøre med en roman av Beate Grimsrud, er de underlige, barnlige bildene og detaljene. Grimsruds språk er fantastisk, hun springer fra dyptgående refleksjoner til et mildt, morsomt skråblikk fra en setning til en annen, eller gjør begge deler samtidig. Og personene får lov til å strekke seg ut i all sin underlighet. En eldre kvinne kommer en dag inn i Siris bruktbutikk og kjøper alle kjolene hennes for å gi dem til Gud. En tigger driver business ved å sette ut kopper og «straks tilbake»-skilt rundt om i Stockholm. Personene er skjeve og rare, men det er verdenen de befinner seg i også. Det må være akkurat et slikt sted de bør kunne finne seg til rette. På et tidspunkt dukker det opp en kvinne i Andrés liv. Hun snakker ikke, og i mangel på et navn kaller han henne Lena. Hun er så underlig, som en slags blanding av katt, barn og kvinne, at man kan lure på om hun er en innbilning, men Grimsrud sørger for å bringe inn et vitne i form av Siris perspektiv, når André og Lena kommer for å handle i bruktbutikken.
Kvinnen gynger rundt i butikken og lyser opp ved synet av nebbstøvlettene. De er altfor store. Men hun legger støvlettene mot øret og smilet. Som om det kryper ut eventyr og legender fra dem.
Ifølge romanens forteller er vi alle «evighetsbarn», og i det synes det å ligge at vi alle går rundt og bærer på en eller annen sorg, at vi alle er ensomme eller at vi aldri helt forlater barnet i oss. Jeg klarer ikke helt å bli venner med dette evighetsbarn-begrepet. Det minner litt mye om «Guds barn» og «Barn av regnbuen». Etter de tidligere Grimsrud-bøkene Å smyge forbi en øks og Hva er det som fins i skogen barn? er det vanskelig å like denne tittelen like godt. Jeg synes også Grimsrud er best når hun holder seg tett på personene. Jeg misliker at fortelleren noen ganger zoomer inn og ut som en stjernekikkert fra en annen planet og liksom skal minne oss om at vi alle er like, og en del av et større kosmos. «Verdensrommet et kjempeøre. Det er det det fortelles for». Jeg klarer ikke å bestemme meg om denne kjempeøre-metaforen er trist og fin, eller om den er like banal som å se opp på stjernehimmelen og si at vi er små og ubetydelige i det hele. Da liker jeg bedre når Grimsrud rampete, noe hun har lettere for å bli når hun holder seg tett på personene, som når Siri gjør opprør mot Gud:
Gud er ikke et kjempeøre eller et kjempeøye som hører og ser alt. Gud er en rumpe og en kjempefitte! Som presser frem verden etter verden. Tar og gir. Gud er ikke død, bare fryktelig syk.
Mens jeg leste Evighetsbarna begynte jeg å tenke på filosofen Simon May og boken Love. A History som jeg har hatt på pensum på litteraturvitenskap. May skriver i boken at kjærlighet er et løfte om ontologisk rotfestethet – et løfte om at vi kan føle oss hjemme i verden. Akkurat dét er det personene i Evighetsbarna leter etter, tenker jeg, der de går rundt i hver sin skjeve verden og ikke helt klarer å finne hverandre. De ser etter noen å dele verden med, noen som kan få røttene deres til å gro. Kanskje noen som kan lære dem å bli voksne? Men «mennesket har føtter, ikke røtter,» tenker Louise, og det er også sant. Romanen handler like mye om å våge å ta ansvar for eget liv, ikke bare å søke etter noen som kan redde en. I så måte kan boken sies å være opptakten til at en kjærlighetshistorie kan bli mulig. Men i mellomtiden er også romanen en kjærlighetshistorie. For den eneste som elsker et annet vesen i romanen, dypt og betingelsesløst, er André. Han elsker en katt. Katten fungerer kanskje som erstatning for en kvinne, men det gjør ikke kjærligheten hans til henne noe mindre. Han har mareritt og skrekkvisjoner om at hun skal bli selvstendig nok til å kunne forlate ham. Eller at han skal komme til å skade henne uten å mene det.
André lager salat til lunsj. Tenk om han mister den og den farer mot gulvet, og der er Kassandra og hodet hennes kuttes av. Eller verre halvveis av. Tenk om … han kjenner de forferdelige fantasiene i magen. Tenk om han tramper i stykker det ene beinet hennes med de rosa potene. Smerte i fantasien. Smerte i virkeligheten. Hvordan skal han ta vare på og beskytte henne?
I tidligere bøker av Beate Grimsrud har jeg opplevd hovedpersonenes sårbarhet, deres barnlige problemer med å passe inn i voksenverdenen, som en styrke. I En dåre fri er for eksempel de psykiske problemene forbundet med en enorm kreativ sprengkraft. I Evighetsbarna synes det å være noe annet som skjer. Disse menneskene er så ulykkelige i kraft av å være sårbare og annerledes at de klenger seg desperat til hverandre, og gjør hverandre mer ulykkelige fordi de ikke fungerer sammen. Smerten kanaliseres ikke noe sted, bare samles opp og lagres, som den innbilte babyen i Siris mage, med den amerikanske venninnen Louise som eneste unntak fordi hun shopper og skjærer seg. I perioder er boken utrolig vond å lese. På den ene siden er det godt gjort å fremstille smerten i ensomheten så sterkt, uten å falle for fristelsen til å dempe den. Om det er sant som Morgenbladet skrev tidligere i høst, at ensomheten er et av vår tids tabuer, så er denne romanen en viktig påminnelse om hvor vond den kan være. På den andre siden skulle jeg ønske Grimsrud viste mer av den magien og kreativiteten som ensomheten også kan inneholde. Ikke bare i de litterære virkemidlene men som bestanddeler i hovedpersonenes liv. Fine øyeblikk finnes også der det finnes smerte. Kanskje er det umodent, men en del av meg skulle ønske romanen handlet litt mindre om ensomme mennesker, og litt mer om en mann som har en katt.
(Anmeldereksemplar tilsendt etter forespørsel til forlaget.)
En film om Beate Grimsruds roman Evighetsbarna av Stefan Wrenfelt og Beate Grimsrud
Trackback/Tilbaketråkk