Øyvind Kvalnes
Hjelp – Hvordan kan vi gjøre en forskjell for andre?
Cappelen Damm 2015, 178 ss
I det jeg skriver dette befinner det seg et ukjent antall norske godhetsagenter på øya Lesbos i Egerhavet. De har svart på utfordringen fra flyktningestrømmen fra Syria og bruker ferie og fritid på å hjelpe folk som skriker ut sin nød gjennom handling. Her hjemme har vi sjelden sett større vilje til frivillig innsats enn det som skjer nå – ikke bare i korte blaff på Facebook, men i praksis. Folk vil låne ut husene sine, gi klær, lage mat, spille volleyball eller hva nå folks kreative hjelpevilje driver dem til å tilby. Men hva er det som driver hjelperne? Ren altruisme, et behov for mening, god samvittighet … eller, Gud forby … empati? Det er nettopp slike spørsmål filosofen Øyvind Kvalnes tar opp i Hjelp (Cappelen Damm 2015). Med boken vil filosofen Kvalnes, som til daglig er førsteamanuensis på Handelshøyskolen BI, undersøke «hva som motiverer mennesker til å hjelpe hverandre. … fordi vi bryr oss om hvordan andre har det, eller er det fordi vi skal skaffe oss god samvittighet?» for å sitere bokens selvpresentasjon på omslaget.
Boken er delt inn i tre hoveddeler med hvert sitt grunnspørsmål: Hvorfor hjelper vi, hvordan hjelper vi og hvem hjelper vi? Hver av delene er delt inn i mindre kapitler, hvor undertitlene oppsummerer budskapet i kapittelet. Ta for eksempel: «Smalhans: Empati motverer oss til å hjelpe», eller en for meg den litt nærgående «Fast i fossen; Menn kvier seg for å be om hjelp.»
I kapittelet Pengenes skyld forteller Kvalnes om faren, som var blodgiver. De dagene han skulle gi blod var en høytidelig dag. Faren var en plikthjelper, han ga ikke blod for å få takk for innsatsen. Mottageren var ansiktsløs, og fikk ikke vite hvem han fikk blod av, Faren visste aldri hvem han ga blod til. Likevel gjorde han det – motivasjonen var plikt, ikke empati eller belønning. Vi hjelper ikke for å få betalt for det, er undertittelen til dette kapittelet. Den rake motsetningen er den moderne familien, i denne sammenhengen Kvalnes egen. Barna har blitt vant til at foreldrene har knyttet innsats til penger og betaling. Har det dukket opp nye oppgaver, har det vært forventet at det også har sin pris. Å hjelpe til av plikt har blitt en sjeldenhet.
I «tilskuereffekten” beskriver Kvalnes hvorfor sjansen er mindre for å få hjelp hvis flere ser at noen trenger det. Her beskriver han også en selvopplevd situasjon. På sykkel på Majorstua tryner han i asfalten. Etter en stund reiser han seg fortumlet. Han skriver: «Jeg lå midt i en travel gate i Oslo, og ikke et menneske kom bort for å sjekke om jeg hadde slått meg alvorlig og trengte hjelp». Vi kjenner alle igjen situasjonen. Vi ser folk ligge på fortauet, kikker rundt oss på de andre som er i nærheten og ser at de også går forbi. Av en eller annen grunn tenker vi at hvis de ikke hjelper, er det vel fordi den som ligger på fortauet ikke trenger hjelp – så vi haster videre. Det er dette som kalles “tilskuereffekten”. Jo flere som er tilskuere til en situasjon, jo mindre er sjansen for at noen griper inn. Hvorfor er det slik? Ved å vise til forskning og konkrete situasjoner forklares det ved at vi som flokkmennesker fordeler ansvaret, slik at det personlige ansvaret jeg som medmenneske har blir relativt mindre i forhold til størrelsen på gruppen. Å være klar over det gjør at hvertfall denne skribenten ikke kommer til å gå forbi neste gang han ser noen falle om på gata.
Forfatteren. Privat foto.
Mens jeg leste Hjelp tenkte jeg at vi muligens har med en norsk versjon av Malcolm Gladwell å gjøre. Malcolm Gladwell, kanadisk skribent bosatt i USA, skribent i The New Yorker, tar utgangspunkt i et tema, f.eks. hvordan dine svakheter kan være utgangspunktet for dine største seire (David & Goliath 2014), og finner mennesker som gjennom sine liv viser at tesen stemmer. Kvalnes benytter samme metode i Hjelp. Hvert kapittel tar utgangspunkt i en gitt historie, og temaet utbygges med eksempler fra lignende situasjoner og fra forskning omkring temaet. Gladwell har blitt verdensberømt med å skrive på denne måten, og Kvalnes benytte samme metode i sin bok. Det er svært leservennlig og stimulerende, og skaper læring på en meget effektiv måte.
Selv om boken er spesielt aktuell med dagens flyktningeutfordring, er det en bok som mange av oss har godt av å lese også uten denne problemstillingen i bakhodet, om vi lurer på vår egen rolle overfor flyktningene, hvis vi lurer på hvordan vi skal håndtere vårt økonomiske overskudd eller om hvordan vi skal lære kidza våre ansvars- og pliktfølelse. Den største utfordringen med Hjelp, og det som står i veien for at dette kunne blitt en bok av internasjonalt format, er det lille faktum at Øyvind Kvalnes er foreleser og ikke skribent. Han er vant til å snakke om disse temaene og lignende for sine studenter på Handelshøgskolen BI, og han gjør det med et flytende og lett forståelig språk. Dessverre tar han foreleserens metode inn i skriverhåndverket sitt ved stadig å henvise til det han har “sagt” fem linjer før. I foredragssalen er repetisjon et nødvendig grep for å hjelpe tilhøreren til å holde fokus. I en bok virker det derimot repeterende og på grensen av kjedelig. En bedre redaksjonsjobb kunne løftet leseopplevesen noen hakk.
Det sagt; Jeg kan knapt tenke meg en viktigere bok for moderne meningssøkende mennesker enn Hjelp. Temaene er så grunnleggende viktige for oss at vi alle trenger å reflektere over de, hjelpere som de fleste av oss ønsker å være uansett hvilken drakt vi ikler oss. Med en bedre redaktør vil denne boken være mat for internasjonale bestselgerlister. Men det er altså bare nesten. Det gir livsmening i en fragmentert tid å hjelpe. Samtidig gjør mulighetene til å hjelpe oss ofte forvirrede og fulle av dårlig samvittighet. Da kan det være godt å lese Hjelp.
Folk kommenterer