Jeg hadde gledet meg til å lese denne boken helt siden jeg hørte om prosjektet. En prest, Stian Kilde Aarebrot og en ateist, Didrik Søderlind skal utforske hverandres trosliv og livssyn gjennom brevveksling. De er i tillegg gode venner, noe som er med på å legge et godt utgangspunkt for å skape bedre innsikt og forståelse både dem imellom og hos oss som lesere. Det er en bok som bærer preg av åpenhet og ærlighet, blandet med en god dose ydmykhet, noe jeg vil si er et nødvendig grunnlag for at et slikt type prosjekt skal bli en suksess.
Presten og Ateisten er ingen vanskelig bok å lese selv om den påtar seg et så utfordrende tema. Det er ikke en bok som går hardt inn på de konkrete argumentene for og i mot Guds eksistens, eller går grundig igjennom det metafysiske grunnlaget for den enkeltes virkelighetsforståelse, eller går i dybden på forskjellige typer moralfilosofi. Selv om de hinter litt om og trekker inn typiske spørsmål og argumenter (som for eksempel det ondes problem), opplever jeg at dette gjøres der det er relevant til hvordan den troende forholder seg til det i hverdagen. I boken settes det for det meste fokus på religion og livssyn på et personlig nivå. Det er en bok som handler om hvordan det er å leve med et livssyn og hvordan man kan forstå andres. Dette illustreres spesielt ved de forskjellige eksperimentene de utsetter seg selv for, Stian faster en periode fra bønn mens Didrik tester ut hvordan det er å be regelmessig. Ikke at (spoiler alert) dette fører til noen stor omvendelse, men jeg har inntrykk av at det fører til en type bevisstgjøring hos den enkelte og en nyttig deling av erfaringer både for dem og for oss som lesere.
I tillegg til at du (avhengig av forkunnskaper) blir bedre kjent med et eksempel på hva kristendommen kan være og hva det vil si å ha et human-etisk livssyn, føler du at du blir bedre kjent med disse to som mennesker. Det er en bra balanse mellom livssynsnerdingen og anekdoter fra forskjellige stadier i livet, noe som skaper en nesten skjønnlitterær dimensjon. Vi får ta del i deres vennskap, oppganger og nedturer, boken ble aldri kjedelig eller tørr (kanskje bortsett fra noen av ordspillene). Det virker ikke som de legger skjul på de vanskelige tingene og hvilke utfordringer de møter, noe som skaper en nærhet mellom boken og leseren og som er med på å vekke den samme typen engasjement og medfølelse man får når man leser en roman. Og sammen med en god dose humor og selvironi som kanskje letter litt på trykket synes jeg det kan være en fin bok å lese, selv på late sommerdager. Med fare for å skrive et ”litt kleint anmeldersitat på en bokforside akkompagnert med et terningkast”, så fikk denne boken meg faktisk til å både le og gråte (og det på bussen).
Når det er sagt, var Presten og Ateisten egentlig en utrolig frustrerende bok å lese. Jeg fikk gjentatte ganger behov for å blande meg i diskusjonen, eller sende mitt eget brev til både Stian og Didrik for å tvinge meg inn i samtalen. At boken har denne evnen til å vekke engasjement er jo i og for seg veldig bra, og forhåpentligvis gir den folk lyst og motivasjon til å ta en aktiv (og kanskje en mer kritisk) holdning til sitt eget livssyn og fordommene man har mot andres. Men det var også enkelte ting jeg synes manglet i boken. Et av dem er hvordan Didrik ser på moral, det skrives litt om det, men jeg fikk ikke helt taket på hva han faktisk mente. Han snakket ofte om å leve et godt liv, dårlig samvittighet og at det er viktig å gjøre det som er riktig selv om man ikke har en religion som stiller disse kravene til deg, men jeg opplevde ikke at vi fikk vite hva dette gode og riktige gikk ut på. Heller ikke hvordan man forklarer hvorfor det er noe som er riktig eller galt ut fra et humanistisk ståsted, er det noe mer enn følelser? Han snakker litt om moral som er del av en utvikling, men er dette mot noe absolutt eller er det bare relative forskjeller fra en tid til en annen og en kultur til en annen? Ikke at man trenger ta hele den diskusjonen i en sånn type bok, men jeg savnet et lite svar på ”det godes problem”, i hvert fall hva han tenker rundt det og hvilke konsekvenser dette har i hverdagen. Kanskje det generelt var litt lite humanisme? Eller Didrik snakker mye om hva han trodde før som han ikke tror lenger og litt om ateist-mystikere, noe han skriver om på en morsom og modig måte, men jeg savnet litt mer om hva han faktisk tror nå.
Dessuten synes jeg at slutten kom litt brått på, men samtidig er det vanskelig å tenke seg hvordan den burde ha sluttet. Kanskje jeg glemmer at jeg leser en brevveksling og ikke en roman, men jeg synes likevel den kunne ha blitt avsluttet på en mer elegant måte, blitt avrundet litt mer. Kanskje kunne man ha kuttet de siste brevene? Eller eventuelt kunne den vært dobbel så lang og skrevet i løpet av dobbelt så lang tid. Jeg har ikke blitt helt enig med meg selv om hva jeg synes og hvorfor jeg synes det, men ja, det var ett eller annet som manglet mot slutten.
Er det lov til å ønske seg en oppfølger om sånn ca. ti år?
(Denne boken var et leseeksemplar fra forlaget, tilsendt på etterspørsel.)
Kan du forklare hva du mener med «det godes problem»?
Mange ateister ser på moral som noe som til en viss grad er medfødt. De aller fleste kulturer har et forbud mot å stjele og å drepe. Uten det hadde neppe menneskeheten overlevd. Vi trenger ikke å få instruksjoner fra en allmektig gud for å forstå det. Hva som anses som moralsk korrekt er, som du sier Didrik påpeker, i stadig utvikling. Noe har vi vært enig om siden tidenes morgen, andre ting har vi kommet frem til med tid og erfaring. Absolutte moralske regler som de kristne påstår å ha, de er ikke nødvendigvis alltid forenelig med moderne moral. Hvordan kan moral da være absolutt?
Det høres ut som en interessant bok, det er alltid spennende å lære mer om mennesker som har et annet syn på verden enn en selv. Selv om jeg kanskje tviler på at det kommer frem noe særlig nytt i denne boken for dem som har vært engasjert i slike tema lenge. Annet enn det rent personlige.
Hei.
Det jeg mente med «det godes problem» var egentlig å flippe «det ondes problem på hodet». Hvorfor finnes det noe godt når det ikke finnes en Gud og hva er i så fall dette «gode»? Hvordan tenker man om noe som «godt» når man ikke har noe absolutte «standarer» og «kriterier». Og hvordan skiller man moralske handlinger fra umoralske? Ved hjelp av skyldfølelse, rasjonalitet eller konsekvensene dette fører til? Og kan man kritisere andres moral hvis man selv står inne for en relativ moral? Kan man kritisere andre kulturer eller andre tider? Er moral noe mer en sosial konstruksjon? Er det noe medfødt? Kan man snakke om noe absolutt «godt» uten en Gud? Eller noe i den duren. Det er en haug å ta tak i som jeg synes hadde vært spennende om de hadde gått nærmere inn på. Grunnen til at jeg skrev det var fordi jeg ønsket meg en bedre forståelse av hans livssyn når det kommer til moral.
Hm, litt skeptisk til påstandene du kommer med, men fair enough.
En absolutt moral trenger ikke være forenelig med moderne moral. Skjønner ikke helt hva du mener.
Det spørs jo veldig på person til person om boken kommer til å tilføre noe nytt til hvordan man ser på slike temaer, men jeg vil si at den er interessant og morsom å lese selv for dem (og også kanskje spesielt for dem) som vet mye om emnet fra før.
mvh. Linda
Du kan ikke egentlig snu den på hodet uten å gi en forklaring på det. Det er legitimt å spørre hvorfor det finnes ondskap i verden hvis den kristne guden eksisterer. Det er fordi det påstås at gud er god og at gud er allmektig. Men hvis gud er allmektig har han mulighet til å fjerne all ondskap, men han gjør det ikke. Så hvordan kan han da være god? Hvis han ikke har mulighet til å fjerne all ondskap, da er han ikke allmektig. Ergo har man et problem. Men på hvilken måte er det legitimt å spørre hvorfor det finnes godhet i verden hvis ikke det eksisterer en gud? Er det noe som tilsier at det ikke skulle det? Og hvis vi er god fordi en allmektig gud sier at vi skal være det, er vi da egentlig god? Er det moralsk riktig å gjøre noe godt fordi man ønsker belønning fra gud eller frykter straff?
Hvorfor er absolutte standarder for hva som skal anses som god moral bra? Er det ikke bedre å forandre mening om hva som er god moral etter hvert som vi lærer mer? Etter å ha studert effektene av å slå barn, samt debattert hvorvidt det er bra eller ikke har man kommet frem til at det er moralsk ukorrekt. Ihvertfall i dette landet. Tidligere trodde man det var den beste måten å oppdra barn. En absolutt standard ville forhindret den utviklingen. Eller mener du noe annet? Det hadde i så tilfelle vært interessant å høre hvorfor du mener det.
Du forklarer ikke hvorfor du er skeptisk til påstandene mine. Hvilket organisert samfunn tror du ville overlevd lenge hvis det ikke fantes lover mot å stjele og å drepe? Hvorfor trenger man en gud for å finne ut av det? Du har forsåvidt rett i at en absolutt moral ikke trenger å være forenelig med moderne moral, men det skal godt gjøres å argumentere for hvorfor et 2000 år gammelt moralsyn er bedre enn et moderne syn på moral.
Jeg skjønner i det minste hvorfor du gjerne skulle visst mer om Didrik Søderlind sitt moralsyn, for det er et utrolig spennende tema.
Tja, det er vel en ganske forenkla utgave av «det ondes problem», men jaja. Det er jo ingen motsetning mellom det å være allmektig og det å velge og ikke gjøre en ting. Men det kommer til å ta årevis om vi parallellt skal ta den diskusjonen også.
Det «godes problem» som jeg valgte å kalle det, går ut på å definere ordet «godt». Vi kan ikke begynne å snakke om hva som er godt hvis vi ikke vet hva det betyr.
Det kommer blant annet an på hvilken teori man kjøper om hva virkeligheten faktisk er. Eks. er den bare fysisk? Hvis alt som eksisterer kan beskrives av fysikken, hvordan kan man forholde seg til konsepter som «godt» og «moral» i det hele tatt? osv. Det kan hende man kan det, men man må likevel forklare hvordan og på hvilket grunnlag.
Jeg tror vi har veldig forskjellig oppfatning av hva en absolutt moral går ut på, dette tolker jeg ut fra spørsmålene du stiller. Hvis å slå barn er absolutt galt er det absolutt galt uansett om vi gjør det eller ikke, det har ikke noe med hva som faktisk skjer i et samfunn. Absolutte moralske lover er metafysiske påstander om hva som er godt og ondt, det står helt utenfor samfunnet og er ikke påvirket av en utvikling. Det blir mer riktig å si at utviklingen skjer i en retning enten mot eller fra den absolutte moralen. Det blir på en måte en slags naturlov. Det er sånn verden er, vi mennesker har ingen innvirkning på dette. Vi kan bare velge å følge den eller gå bort fra den (det vil si hvis vi virkelig vet hva den er, for det er ikke sikkert).
(Forresten, alder på moralsynet har ingenting å si, med mindre du tror at verden utvikler seg i en bestemt retning, at den nødvendigvis går mot noe bedre og da er vi over i en helt annen diskusjon.)
Kanskje det blir klarere hvis du leser mine tidligere forklaringer i lys av dette?