Et eget rom
Lotta Elstad
Flamme forlag 2014
Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.
Slik åpner Elstad fortellingen og setter tonen for Et eget rom. Jeg ble fascinert og falt for Anna Louisa, ikke fordi hun er spesielt sjarmerende, snarere tvertimot.
…, og hun ville ikke rekke å gjøre det hun de siste par minuttene hadde vurdert. Å lene seg seg enda lenger ut av vinduet. Rope, høyt, skingrende, tydelig: «Her er en dame!» Og tilby dem sitt selskap. Om ikke annet – for å oppleve fryden av mennenes forskrekkede ansikter. For ikke bare det. Før hun ville ha overdøvet nattens leven og henledet all oppmerksomhet mot vinduet i denne fjerdeetasjen i det opplyste gatekrysset, ville hun ha tatt ut spennen og sluppet håret løs….
Videre males bildet av pensjonerte Anna lagvis. Først i nåtid, deretter i små tilbakeblikk knyttet nydelig til hennes bevegelser i leiligheten på Frogner. Fascinert blir jeg med fortellerstemmen i observasjonen av Anna Louisa. Pussy Riot får naturlig plass i teksten, det samme gjør skattesnusk, dotcom-bølgen og drukning av mink.
Jeg falt for språket i boka. Falt for fortellerstemmen, for flyten. Det å følge noen over et døgn i nåtid , men likevel få tilbakeblikk som maler et fyldig om enn uklart portrett av hovedpersonen. Til å bli kjent med en kvinne en blir fascinert av, selv om hun ikke er veldig sympatisk. Jeg hadde ikke lyst til å gi slipp på bekjentskapet med Anna Louisa, derfor leste jeg sakte.
Forholdet til Harold, om man kan kalle det forhold, er det som ga meg et inntrykk av Anna Lousia som person. Han, som blir samboeren hennes kun for at hun skal kunne omgå borettslagsbestemmelsene og få mer plass, blir hos denne kvinnen som kun gradvis slipper han innpå og kun for egen vinning. Det viser litt hva mennesker kan akseptere i håp om at det skal komme bedre tider. For jeg vil påstå at Harold lever i håpet om at Anna Louisa skal slippe han skikkelig inn, ikke bare i glimt. Men gjennom skildringene av hennes syn på Harold opplever jeg at det ikke er varme følelser Anna Louisa har, kanskje mer en resignert aksept til at han er en del av livet hennes.
Jeg har vansker med å analysere denne boka videre, jeg ble så fascinert. Anna Lousia er på mange måter en dame som har slått seg frem, vært aktuell og spennende, hun har blitt professor emerita, men blir tatt igjen av tidligere studenter, svekket, og etterhvert melder seg ut av den offentlige debatten. Vil hun på ny ta opp pennen?
Det å bli tatt med inn i et liv slik Elstad her på en så stillferdig måte gjør med leseren er fantastisk. Hun kombinerer et skarpt blikk på samfunnet med en herlig humor og det jeg tolker som en underliggende ømhet for det feilbare mennesket. Uten at vi skal bli feiltastiske av den grunn.
Anna Louisas generasjon hadde vært stor. Hun tenkte det ofte. Hun hadde ikke lenger noe imot å tilhøre en generasjon. De hadde flyttet fjell. Nå lå føttene på fotskammelen. Det var alltid når hun åpnet avisa at rausheten ga seg til kjenne.
Hvor stor toleranse hadde hun ikke med årene fått for offentlighetens mange nek?
Jaja, de er bare mennesker. Slikt hadde hun begynt å si til seg selv.
Folk kommenterer