Fall- og lytteøvelser
Kjersti Bronken Senderud
Lyrikk
Oktober, 2015
Jeg oppdaget Kjersti Bronken Senderud da Kjersti A. Skomsvold nevnte henne i Skomsvoldforelesningen på Litteraturhuset i fjor høst. Pliktoppfyllende starta jeg med Senderuds første utgivelse, så den andre, men det var ingenting der som traff meg. I mine øyne var disse første diktene av den typen poesi som jeg verken liker eller forstår, hvor man får følelsen av at ordene bare er kastet omkring nesten vilkårlig. Skulle jeg gi opp hele prosjekt Senderud og slå meg til ro med at Skomsvolds sitat kanskje var den ene linja fra Senderuds forfatterskap som skulle treffe meg rett i hjertet? Nei. Som den poesiens engasjerte formidler jeg er, kunne jeg selvfølgelig ikke gi meg så lett. Derfor, stikk i strid med all min kronologiske form for oppfatning av logikk, hoppet jeg heller til den nyeste utgivelsen, som på daværende tidspunkt var Marinas eik. Da (!) ble det bingo med en gang. Her kom en tydeligere struktur fram, en fortelling, flotte bilder og en poet jeg virkelig satte pris på. Etter å ha smilt meg gjennom Marinas eik, jobbet jeg meg bakover i forfatterskapet.
Kjersti Bronken Senderud er ingen nybegynner i lyrikkens verden. Med sin åttende diktsamling, Fall- og lytteøvelser, fortsetter hun i samme fine stil som vi kjenner henne fra de tre foregående utgivelsene, Himmelen er en samling, Forgjengeligheten og Marinas eik. Da jeg nå leste Fall- og lytteøvelser, ble jeg altså så glad – dette er virkelig en vakker og oppløftende leseopplevelse, oppløftende i ordets videste forstand.
vi kan ikke sove alene i søvnen finner vi hverandre
uten å lete over jordene grensene slynges
de lange armene de tynne stenglene støvbærerne
bærer drømmene drømmene som nesten ingenting
kan bære holder en evighet (eller et øyeblikk)
av stjernestøv spredt over et rimdekket jorde
Denne diktsamlinga krever sin leser, og er på ingen måte en bok man bare blar seg gjennom på null komma niks. Tematisk er den mangefasettert, og de overordnede begrepene jeg får lyst til å trekke frem er nokså abstrakte og upresise. Flyt, grenseløshet, ferd mellom og over grensene mellom mennesket og naturen, opplevelsene og følelsene. Diktene beskriver en slags ambivalens, for eksempel hvordan menneskekroppen byr på både muligheter og begrensninger. Så fort man som leser kjenner seg låst i nettopp disse begrensningene, tar Bronken Senderud forfatterens allmektige grep og lar språket skape en flyt og et løft som tar oss med opp og forbi de fysiske begrensningene. Det umulige blir mulig i Senderuds univers, og det er en fabelaktig følelse.
malingen faller av veggene
du lener tankene inn i en sprekk i taket
derfra kan du trekke himmelen ned
og gjennom døren mot baksiden av hagen
ved det gamle dansegulvet
kan du gå ut og møte de døde
Lyset spiller er viktig rolle, vannet i alle dets former, både regnet fra naturen og tårene fra mennesket. Det er en sorg her, noe mistes, det er lengsel og savn. Diktene kommer stadig tilbake til jord og kropper som er mettet av vann, av tårer. Heldigvis snur Senderud på det, og viser oss at tomrommet som oppstår etter et tap etterhvert kan fylles med noe fint. Vi får bli med på jakta etter dette vakre, etter gleden og motivasjonen til å reise seg igjen. Det lyriske jeg-et vandrer inn og ut av diktene, også dette som en forsterkelse av den kontinuerlige bevegelsen som preger boka.
Første gang jeg leste gjennom tenkte jeg at jeg gjerne skulle sett mer til dette jeg-et, eller fjernet det helt, når det helt eksplisitt opptrer og «jeg» plutselig står der, fikk jeg en opplevelse av å bli overrasket, overrumplet. Leseren får lenge stå og observere det hele litt på avstand, men med det lyriske jeg-ets inntreden må man forholde seg direkte til fortelleren og dras plutselig inn på en annen måte. Dette ga meg en følelse av å ha havnet i en annen diktsamling, jeg opplevde at «jeg» virket fremmed og brøt med koherensen i fortellinga Senderud bretter ut. Det observerende blikket er derimot solid, stabilt og suggererende, det drar meg med lenger inn i skogen, i vannet, lenger inn i fortellinga. Ved andre gangs gjennomlesing og stadige turer tilbake til Fall- og lytteøvelser de neste dagene, ble jeg mer komfortabel med «jeg», og nå setter jeg heller pris på dynamikken dette skiftet i fortellervinkel skaper.
Igjen viser dette at Senderud har skrevet en diktsamling som har mange lag, og som etterlater til leseren selv å velge hvor dypt inn i dette man vil gå.
Fall- og lytteøvelser er skrevet uten punktum, uten komma, uten en eneste stor bokstav. Rent formmessig skaper også dette en følelse av flyt, av diffuse overganger man kan lese mer inn i, som kan tolkes i flere retninger og som aldri egentlig stopper. Hver linje kan være en fortsettelse på den forrige eller starten på den neste, og denne dynamikken og betydningsmetningen gjør boka ikke bare interessant og spennende, men også utfordrende. Dette er ei diktsamling med tyggemotstand, men som tilbyr leseren en opplevelse av et finurlig univers når man bare investerer tid og konsentrasjon.
tåken siger inn gjennom vinduene
trærne flytter inn i huset
jordens frukt og de våte halmstubbene
bryter ned veggene vingene
til vårens fugler har strukket ut armene sine
fingrene er blitt fjær
munnen søker marken øret lytter mot jorden
jorden trekker øret ned
under gresset går ganger stier spor
etter ord vi har mistet
ut av små hull i lommene
De siste linjene i det siste diktet sier «for noe må det da bety noe må det være som du skal lære noe om de enkleste ting». Dette kunne like gjerne vært en introduksjon til Fall- og lytteøvelser. Det er jo nettopp det Senderud gjør i denne diktsamlinga: henter fram selve grunnelementene i vår eksistens, menneskekroppen og naturen, og belyser dem gjennom observasjoner, refleksjoner rundt samspillet mennesker imellom, mellom mennesker og natur. Og det kan vi lære noe av. Om disse enkleste ting, som likevel er så komplekse.
Folk kommenterer