senderudFall- og lytteøvelser
Kjersti Bronken Senderud
Lyrikk
Oktober, 2015

Jeg oppdaget Kjersti Bronken Senderud da Kjersti A. Skomsvold nevnte henne i Skomsvoldforelesningen på Litteraturhuset i fjor høst. Pliktoppfyllende starta jeg med Senderuds første utgivelse, så den andre, men det var ingenting der som traff meg. I mine øyne var disse første diktene av den typen poesi som jeg verken liker eller forstår, hvor man får følelsen av at ordene bare er kastet omkring nesten vilkårlig. Skulle jeg gi opp hele prosjekt Senderud og slå meg til ro med at Skomsvolds sitat kanskje var den ene linja fra Senderuds forfatterskap som skulle treffe meg rett i hjertet? Nei. Som den poesiens engasjerte formidler jeg er, kunne jeg selvfølgelig ikke gi meg så lett. Derfor, stikk i strid med all min kronologiske form for oppfatning av logikk, hoppet jeg heller til den nyeste utgivelsen, som på daværende tidspunkt var Marinas eik. Da (!) ble det bingo med en gang. Her kom en tydeligere struktur fram, en fortelling, flotte bilder og en poet jeg virkelig satte pris på. Etter å ha smilt meg gjennom Marinas eik, jobbet jeg meg bakover i forfatterskapet.

Kjersti Bronken Senderud er ingen nybegynner i lyrikkens verden. Med sin åttende diktsamling, Fall- og lytteøvelser, fortsetter hun i samme fine stil som vi kjenner henne fra de tre foregående utgivelsene, Himmelen er en samlingForgjengeligheten og Marinas eik. Da jeg nå leste Fall- og lytteøvelser, ble jeg altså så glad – dette er virkelig en vakker og oppløftende leseopplevelse, oppløftende i ordets videste forstand.

vi kan ikke sove alene    i søvnen finner vi hverandre
uten å lete    over jordene  grensene  slynges
de lange armene   de tynne stenglene   støvbærerne
bærer drømmene  drømmene som nesten ingenting
kan bære   holder  en evighet   (eller et øyeblikk)
av stjernestøv    spredt    over et rimdekket jorde

Denne diktsamlinga krever sin leser, og er på ingen måte en bok man bare blar seg gjennom på null komma niks. Tematisk er den mangefasettert, og de overordnede begrepene jeg får lyst til å trekke frem er nokså abstrakte og upresise. Flyt, grenseløshet, ferd mellom og over grensene mellom mennesket og naturen, opplevelsene og følelsene. Diktene beskriver en slags ambivalens, for eksempel hvordan menneskekroppen byr på både muligheter og begrensninger. Så fort man som leser kjenner seg låst i nettopp disse begrensningene, tar Bronken Senderud forfatterens allmektige grep og lar språket skape en flyt og et løft som tar oss med opp og forbi de fysiske begrensningene. Det umulige blir mulig i Senderuds univers, og det er en fabelaktig følelse.

malingen faller av veggene

du lener tankene inn i en sprekk i taket

derfra kan du trekke himmelen ned

og gjennom døren mot baksiden av hagen

ved det gamle dansegulvet

kan du gå ut     og møte de døde

Lyset spiller er viktig rolle, vannet i alle dets former, både regnet fra naturen og tårene fra mennesket. Det er en sorg her, noe mistes, det er lengsel og savn. Diktene kommer stadig tilbake til jord og kropper som er mettet av vann, av tårer. Heldigvis snur Senderud på det, og viser oss at tomrommet som oppstår etter et tap etterhvert kan fylles med noe fint. Vi får bli med på jakta etter dette vakre, etter gleden og motivasjonen til å reise seg igjen. Det lyriske jeg-et vandrer inn og ut av diktene, også dette som en forsterkelse av den kontinuerlige bevegelsen som preger boka.
Første gang jeg leste gjennom tenkte jeg at jeg gjerne skulle sett mer til dette jeg-et, eller fjernet det helt, når det helt eksplisitt opptrer og «jeg» plutselig står der, fikk jeg en opplevelse av å bli overrasket, overrumplet. Leseren får lenge stå og observere det hele litt på avstand, men med det lyriske jeg-ets inntreden må man forholde seg direkte til fortelleren og dras plutselig inn på en annen måte. Dette ga meg en følelse av å ha havnet i en annen diktsamling, jeg opplevde at «jeg» virket fremmed og brøt med koherensen i fortellinga Senderud bretter ut. Det observerende blikket er derimot solid, stabilt og suggererende, det drar meg med lenger inn i skogen, i vannet, lenger inn i fortellinga. Ved andre gangs gjennomlesing og stadige turer tilbake til Fall- og lytteøvelser de neste dagene, ble jeg mer komfortabel med «jeg», og nå setter jeg heller pris på dynamikken dette skiftet i fortellervinkel skaper.
Igjen viser dette at Senderud har skrevet en diktsamling som har mange lag, og som etterlater til leseren selv å velge hvor dypt inn i dette man vil gå.

Fall- og lytteøvelser er skrevet uten punktum, uten komma, uten en eneste stor bokstav. Rent formmessig skaper også dette en følelse av flyt, av diffuse overganger man kan lese mer inn i, som kan tolkes i flere retninger og som aldri egentlig stopper. Hver linje kan være en fortsettelse på den forrige eller starten på den neste, og denne dynamikken og betydningsmetningen gjør boka ikke bare interessant og spennende, men også utfordrende. Dette er ei diktsamling med tyggemotstand, men som tilbyr leseren en opplevelse av et finurlig univers når man bare investerer tid og konsentrasjon.

tåken siger inn gjennom vinduene

trærne flytter inn i huset

jordens frukt og de våte halmstubbene

bryter ned veggene   vingene

til vårens fugler har strukket ut armene sine

fingrene er blitt fjær

munnen søker marken   øret lytter mot jorden

jorden trekker øret ned

under gresset  går ganger  stier  spor

etter ord  vi har mistet

ut av små hull i lommene

De siste linjene i det siste diktet sier «for noe må det da bety    noe må det være    som du skal lære    noe om de enkleste ting». Dette kunne like gjerne vært en introduksjon til Fall- og lytteøvelser. Det er jo nettopp det Senderud gjør i denne diktsamlinga: henter fram selve grunnelementene i vår eksistens, menneskekroppen og naturen, og belyser dem gjennom observasjoner, refleksjoner rundt samspillet mennesker imellom, mellom mennesker og natur. Og det kan vi lære noe av. Om disse enkleste ting, som likevel er så komplekse.