Møt Hannah Kent. Fra Australia, født i 1985.
Hun har nylig debutert med en roman. Det er blitt en bestselger. Boken er allerede oversatt til 20 språk.
Hvis jeg skulle tippe ut fra bildet og denne informasjonen, ville jeg tenkt at boken handler om vampyrer, muligens noe annet paranormalt, en tenåringsforelskelse og en veldig kjekk helt.
Men nei!
Romanen hennes, Begravelsesriter, er satt til Nord-Island i 1829. Vi følger Agnes Magnusson, den siste som blir henrettet på Island. Sammen med tre andre er hun anklaget for mordbrann der to menn døde.
Ikke så mange vampyrer der, nei. Men likevel (derfor..?) satte jeg umåtelig stor pris på den.
Jeg har lest min dose litteratur med Island som bakgrunnsteppe. Med noen studiepoeng i nordisk går det gjerne slik. Jeg har blant annet lest Islands klokke av Halldor Laxness, og jeg har lest Himmelrike og helvete av Jon Kalmar Stefansson. Jeg er glad jeg kjente at jeg ikke var ferdig med Island, for denne historien trengte jeg å få høre. Kanskje har det sammenheng med generasjon? At det blir noe annet når en av min egen generasjon går løs på det historiske faktagrunnlaget og dikter historier rundt det.
Presten kommer ikke fra Breidabólstadur på noen timer ennå, det er for tidlig å stå opp. Jeg folder hendene på teppet og ber hjerterøttene om å slappe av, og prøver å tenke ut hva jeg kan si til ham.
Tóti vil høre om familien min, men det jeg har fortalt ham er ikke det han vil høre. Han er ikke vant til de knudrete familietrærne som vokser i denne dalen, der alle grenene tvinner seg rundt hverandre, fulle av torner.
Kent har fått hjelp av forskere og andre på Island til å lete i de historiske kildene. Hun gjør kort rede for dette til slutt. Det som virkelig overbeviser, er alle de små detaljene. Hvordan så et islandsk hjem ut i 1829? Hva tenkte folk, hvordan bodde de? Etter å ha lest denne, føler jeg meg mye nærmere denne virkeligheten. En historisk roman kan lett gå seg vill i all researchen forfatteren har gjort, men Kent drysser bare detaljene ut som melis på en bunnsolid historie.
Egentlig er det en slags krimgåte vi har foran oss. Egentlig er det en slags krimgåte vi har foran oss. En familie tvinges til å huse Agnes Magnusdottir mens hun venter på å bli halshugget, og en ung prest får i oppgave å forberede henne til Gud. I samtalene med ham, og i partier der vi «leser» tankene hennes, får vi nøstet opp historien fra hennes synsvinkel. I brev og andre dokumenter får vi lese den offisielle historien. Det er selvfølgelig motsetninger i disse historiene. Sammen gir de en bedre forståelse av samfunnet enn jeg hadde forventet.
Trass i at det ikke er noen vampyrer i boken, tror jeg gjerne den kan leses av ungdom. Språket er forholdsvis enkelt, og med en effektiv bruk av islandske ord og sitater. Språket er forholdsvis metaforfritt og rett frem, og det øker leseligheten. Jeg tror også det klassiske «bokklubbsegmentet» burde få med seg denne her. Det er bare så digg når en bok er godt diktet og lærerik på en gang. Så får det bare være at det ikke var noen vampyrer eller paranormalitet her. Jeg er solgt.
Begravelsesriter
Hannah Kent
Schibsted, 2014
Oversatt av Tore Sand
Folk kommenterer