Hverdagens estetikk

Xeroxdager
Karoline Kaspara Palonen
Roman
Cappelen Damm, 2012

Det er et faktum, paradoksalt nok, at selv den minst klisjéfylte ting blir klisjé når den gjentas nok ganger. Selv det mest genuine blir bare et hult skall for repetisjonens kvelende hånd. Dette viser seg som et problem i en tid der det er omtrent umulig å uttrykke noe som helst som ikke allerede er sagt utallige ganger. Denne følelsen av å mangle friskt språk melder seg særlig i møte med kunst. Det å språkliggjøre følelsene som oppstår når man stilles overfor et maleri, et foto, et dikt eller en bok er i seg selv vanskelig. Derfor tyr man nettopp her ofte til klisjeer, uansett hvor originalt verket i seg selv måtte være.

Det er gått et halv år siden jeg leste Xeroxdager. I et halvt år har jeg vegret meg for å skrive om romanen. Ikke fordi jeg ikke likte Karoline Kaspara Palonens debutbok, tvert om, jeg likte den nesten like godt som andreboken, Du er meg for søvnig. Grunnen til at jeg imidlertid har utsatt det så lenge, er at jeg ikke har visst hvordan jeg skulle kunne skrive om den uten å kave rundt i en pøl av klisjeer jeg selv har vært kilde til. Hvordan skrive om enda en ”rotløs kvinne” som opplever ”hverdagslig absurditet” skrevet med ”stillferdig eksistensialisme” uten å samtidig gjøre boken til bare enda en av mange lignende bøker. Ord som ”varhet” og ”sårhet”, som tidligere uttrykte en spesiell leseropplevelse, lyder plutselig hule. Så når jeg i det følgende vil hevde Xeroxdagers egenart, er det med full bevissthet om at jeg samtidig står i fare for å undergrave nettopp denne egenarten.

Og menneskene ser på oss. På Ove. På meg. Ove og jeg som sitter her og lukter det samme. I hendene har vi hverandre og vi lukter samme type skyllemiddel. Vi er fersken- og mandarin-paret. Når vi reiser oss opp for å gå om bord på flyet, så går vi i takt, og takten sier: Her kommer vi. Her kommer fersken- og mandarin-paret. Her kommer vi.

Xeroxdager handler om hvordan det er når den ene i et forhold vil videreutvikle seg, mens den andre bare vil at alt skal være akkurat som det er. Om å ikke være en sånn en med prikkete kjole, kollasjer på veggene, ballerinasko og granateplete. Om å ikke ville være en sånn en. Om å ville lage setninger av magnetord, men ikke skrive dikt. Om å ville kopiere, men ikke lage kunst. Om å bare ville ligge naken inntil noens rygg. Om å finne en rosa truse bak sengen med en annen kvinnes bokstav. Om ensomhet, og om å finne trøst i en sort og hvit katt og en mintfarget benk.

Palonen er en mester i å fange de små sanselige øyeblikkene i hverdagen, som det estetiske i en heis’ etasjetall i blindeskrift. Likevel er det ikke noen glanset blogghverdag som skildres. Her er ingen makroner, men hamburgere, pommes frites og cola fra laminerte A4-menyer. Her er ikke noe glitter, men grå plagg fra Hennes og Mauritz. Romanen tar et oppgjør med snobbisme og hipsteri, som så ofte er desperate forsøk på å være noe annet enn det man egentlig er. Du vet for eksempel at det er fare på ferde når du ikke lenger har ting som egg, lettmelk, ketchup og leverpostei i kjøleskapet, men også lime, fennikel, parmesan, grønne alger, pesto og hummus. Når strikkeskjerfet byttes ut med silkeskjerf og når lørdagskosen ikke lenger består av cola og frossenpizza, men iskrem med multesirup fra Nord-Norge og kruttsterk espresso fra Etiopia.

Jeg stikker den prikkete paraplyen min inn i ei grønn søppelkasse på veien. Nå er den blant andre ødelagte paraplyer. Paraplyer som i utgangspunktet var ødelagte, og som derfor endte i søppelkassa. Min var hel. Det var ingenting i veien med den. Nå er den ødelagt og det føles bedre. Regnet på gjerne komme, for nå puster jeg med magen. Regnet kan legge seg og gjøre meg klam. Det gjør ingenting. For prikkete skal jeg aldri bli. Hvis Ove egentlig vil ha ei prikkete jente med eksotiske matvaner og uoverkommelig pensum, så er det ingenting jeg kan gjøre med det.

Palonens språk er alt annet enn jålete, men er direkte, kortfattet og rett-frem. Samtidig er skrivemåten assosiativ og de fragmentariske hendelsene bygger opp under følelsen av fremmedgjøring. Romanen er imidlertid best i de isolerte øyeblikkskildringene, mens sammenhengen mellom disse delene ofte mangler den naturlige flyten som finnes i Palonens andre bok. For eksempel virker det kunstig at hovedpersonen plutselig drar til Midtøsten alene. Til å begynne med mangler også spenningen som binder fragmentene sammen, etterhvert som man kommer inn på hovedpersonen, eller i hvert fall ser henne fra ulike sider. For eksempel skaper det spenning når hun uventet stikker hull i sykkelhjulet til kjæresten, for når han kommer hjem å spørre om de ikke skal ta en sykkeltur sammen. Et annet element som bidrar til å holde leserens interesse oppe er hovedpersonens kopiering. Hun kopierer det samme bildet igjen og igjen, uten at hun synes å ha noe spesielt formål med kopiene. For eksempel er hun ikke opptatt av å stille de ut.

Hvis man kopierer seg selv mange nok ganger, så øker man sjansene for å forsvinne. Dette forstår ikke Ove. Han forstår ikke at det fungerer på den måten. Han forstår at Sara og venninnene hennes kan ha glede av scrapbooking og dansing, men han forstår ikke behovet for å kopiere, for å se seg selv smuldre opp og bli tørt fargepulver. For å henge resultatet på veggen.

Så kunne jeg ha nevnt hovedpersonens emosjonelle distansering, hennes følelse av stå på utsiden, språklig minimalisme, beskjeden eksistensialisme og nyansert varhet, men jeg skal ikke gjøre det. For selv om Xeroxdager ligner andre bøker jeg har lest og likt, er den likevel en egen og uavhengig bok som fortjener å leses som det, og skrives om med et ujålete, nytt og ubedervet språk.