Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa
Tine J. Sir
Roman
Kvalshaug, 2014
Det er noe befriende med å lese Jeg tror bestemor lå med Zappa. Her man går rundt i 2014 er det lett å anta at de aller fleste kvinnene som har levd før oss har vært underbetalte familiefabrikksjefer uten uttalt autoritet. De har vasket huset, ligget pliktoppfyllende med ektemannen, laget middag, født barn, oppdratt barn, brettet klær og vist omsorg. For de av oss som ikke ser dette som drømmelivet, er det stas med en bok som denne; en bok hvor vi får historien om ei dame som i 1973 reiser fra familien sin nettopp fordi det er det hun har lyst til. «Opprøret» er planlagt til, og varer faktisk, bare fire uker, men denne perioden må regnes om til en annan tidsvaluta, akkurat som man må med verdien av penger fra 1973 og til 2014. Å reise bort for å realisere seg selv var i 1973 et dristig valg.
– Jeg har fått en jobb i Oslo på sensommeren og reiser opp dit om noen uker og blir der til begynnelsen av september. Jeg har ordnet leilighet også.
Det blir helt stille rundt bordet. De slutter å spise, og det eneste som høres er vepsen som surrer i vinduskarmen. Hun blir nervøs og tar mer gryterett på den allerede fulle tallerkenen.
Med sine 90 luftige sider er dette en bok man fint kan lese i én sofasitting. Jeg vil faktisk anbefale å gjør nettopp det. Det er ingen iPader her, ingen mobiltelefoner som ringer eller tv-reklamer som okkuperer øregangene; vi er i dialogens og historiefortellingens vidunderlige verden. Herlig fri for lange adjektivtunge beskrivelser evner Sir å trekke meg inn i det gamle huset til bestemor, hvor det grunnet alderdommens jagende lammelse nå ryddes og gjøres klart til flytting. Jeg-personen, navnløs, er i nåtiden sammen med bestemor, mens tredjepersonen, den allvitende, tar oss med tilbake til bestemors ungdomstid. Hun møter bestefar, de gifter seg og flytter sammen, starter en familie, hun reiser, hun kommer tilbake. I nåtiden drikkes det konjakk mellom pappesker og støvete minner. Sir veksler fint mellom disse to perspektivene, og det føles naturlig og uanstrengt at historien fortelles på denne måten. Hun skriver lavmælt, nedstrippet, presist; denne vakre språklige skarpheten minner meg om Ingrid Z. Aanestad.
Morgenen etter kjører en bil hardt i gatene bort fra St.Hansahugen og mot Fornebu. Solen ligger lavt på himmelen og fuglene har så vidt våknet. Et kyss på skulderen og vinger farer over henne.
Med en tittel som denne, er det vanskelig å unngå at leseren blir sittende og vente på Zappa. Har bestemor virkelig møtt Zappa, i hele sin musikkstjerneprakt, kun iført sin naturlige fødedrakt? Kan man bare smelle Frank Zappa inn i en historie fra Oslo og Kalvøya i Bærum uten at romanen mister all troverdighet, all lesbarhet? Ja, det kan man.
– Hvordan kan det ha seg at du er sammen med den gjengen der inne?
Først blir hun fornærmet, men så blir hun glad for at han ser modenheten hennes. At han kan se henne med rett alder og likevel finne henne spennende nok for en prat. Han hadde nok ikke nølt om det var Sonja som kastet seg over ham. Hun forteller ærlig, for første gang til noen, hvorfor hun reiste fra hjembyen for å få nye impulser. Han er den første som faktisk har spurt.
– Du vil ha en stemme, ikke være et ekko, responderer han.
Det treffer så sterkt i henne at tårene begynner å renne igjen. Hun kjenner en lettelse for at noen, og en fremmed i tillegg, har klart å finne frem til ordene hun har manglet hele denne tiden. Han legger armen rundt henne, lar henne få være og haster ikke med å komme seg noe sted. Hun legger hodet inntil brystet hans og kjenner hjertet hans slå taktfast. Synkoperingen hennes øker.
Dette er Sirs første utgivelse, men hun skriver med en beundringsverdig trygghet og tydelighet. Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa er verdt å lese, og er du som meg så kan den sette i gang et og annet morsomt tankeeksperiment; hvem kjenner jeg som kan ha vært ute på lignende eventyr lenge før det kunne dokumenteres via Facebookstatuser og – innsjekkinger hvert femtende minutt?
Kanskje jeg må ringe bestemor.
Folk kommenterer