Hvert år får jeg bursdagskort fra Markus Lantto på facebookveggen min. Alltid en collage, alltid morsom og litt rar. Lantto var en av lærerne på kunstlinja på folkehøgskolen jeg gikk og det tok ikke lang tid før det det sto klart for oss unge og naive kunstspirer at vi hadde med en ekte kunstnersjel å gjøre. Det handler om selve måten han tilnærmer seg verden på. Lantto går ikke rundt i lange gevanter og svermer, men gjør kunst av det han har rundt seg, kunst som er like lite selvhøytidelig og jålete som han selv er. Det virker som han bare leker seg, samtidig – og det er det som er så imponerende – har han en utrolig teknisk dyktighet og løsningsorienterthet. Denne blandingen av lekenhet og teknisk ferdighet viser seg for eksempel i Lanttos beskjeftigelse med anagrammer (Han lager anagrammer av navnene til alle facebookvennene sine – en tibetansk trend, visstnok).
Når han nå har skrevet bok, er det med samme lekne tilnærming, samme blanding av alt tenkelig og utenkelig og samme håndverk (la meg presisere at Lantto er en svenske som skriver på nynorsk). Alt i tittelen, Bruken av gjedde, introduseres vi for Lanttos kreative og lett absurde verden. Omslaget, som på innsiden er dekket av små skisser og drodlerier, peker mot den hverdagslige miksen av alt mulig. Ikke minst takken på tittelsiden legger premissene for bokens sprøe humor.
Eg vil rette ein stor takk til tollpersonalet på grensa mellom Ghana og Elfenbeinskysten. Utan deira hjelp ville aldri denne boka blitt til. Eg vil også takke Muhammed Droboullah på Nilsson Trelast. Og kjære Floortje Crujiff hos salmakaren utenfor Rotterdam, takk for alle gode råd og vedunderlege frukostar. Og takk til en gul, marknær blom som eg har gløymt namnet på.
Bruken av gjedde er i aller høyeste grad en flerstemmig bok, både i form og i innhold. Den består av en god blanding av finurligheter, nye innsikter, og rent vås. Her er personlige brev, dikt, annonse (brukt piano), kontaktannonse og andre fragmenter. Vi blir presentert for mer eller mindre korrekte vitenskapelige fakta, historiske personer, samt mytiske elementer. Lantto opptrer selv i en rekke av kapitlene, og det er klare biografiske trekk, uten at jeg skal ta på meg å påpeke akkurat hva som stemmer. Han vender stadig tilbake til livet rundt Masugnsbyn i Nord-Sverige, der Lantto er fra, men nevner også både Trondheim og Melhus, som han har nær tilknytning til. Boken henvender seg eksplisitt til en Barbro, muligens oppkalt etter den pessimistiske Barbo Hauge, som var Trøndertun folkehøgskoles kunstklasse (2009-2010) sitt felles alter ego. Men dette ren spekulering fra min side.
På ein bar byter vi på å spele på det ustemte pianoet. Eg speler c-moll og a-moll. Ho speler Chopin, opus nr. 5. Eg speler c-moll og a-moll. Ho speler Rakhmaninov. Eg skulle ønske eg hadde ei duft som hennar. Ho luktar bartre. Kvae. Skog. Eg skulle gjerne lukte tjære. Ja, som ein gammal trebåt. Ho fortel om vekstar ein kan plukke og ete. Og om enzym. Vi kjem alltid til å ha eit hav og eit halvt døgn imellom oss, bortsett frå akkurat her og no. Dette er eit møte som er så kort at det nesten aldri kjem til å ha eksistert. Dagane flyt over i kvarandre. Vi flyt over i kvarandre. Eg forlét henne ein dag det ikkje snør. Eg set meg i bilen, åleine denne gongen, og køyrer i seks timar gjennom det mest storslåtte landskapet ein kan tenke seg, men eg vil berre heim. Fort. For å kle på meg kvardagen igjen og late som om alt er som vanleg. Om eg sit blikstill, gjer det ikkje vondt.
Boken blander det hverdagslige med det surrealistiske. For eksempel at Elvis lever i Småland. Eller fire hellenistiske statuer som stikker av fra sine marmossokler og ”jagar gjennom Rugas gater”. Den kan oppleves som vanskelig å forholde seg til, da den ikke følger formaliaene for tradisjonelle sjangre som roman, novellesamling eller dikt. Jeg tror litt av knepet ligger i å lese den med nettopp den lekenheten og åpenheten den er skrevet med. Bruken av gjedde er ikke bare finurlig, underlig, rar, morsom, fin og sprø – den er også vakker.
Folk kommenterer