Bakkebygrenda møter Aidensfield

Ensomheten i Lydia Ernemans liv

Rune Christiansen

Roman

Forlaget Oktober, 2014

Noen bøker er som en rask løpetur. Pulsen øker, du føler deg ustoppelig der du presser deg frem, flyr avgårde, etterpå er du utkjørt. Andre bøker er som en helt rolig gåtur, kanskje i skogen, kanskje bakfull, helst alene. En fot alltid godt plantet. Du trekker den klare høstlufta dypt ned i lungene, speider utover vannet. Bare noen fugler som kvitrer, noen breiner som rasler. Det er ingen tvil om at Ensomheten i Lydias Ernemans liv tilhører sistnevnte.

Ved bredden av tjernet ble hun stående ganske urørlig, bare nå og da løftet hun hånden for å vifte vekk et insekt, og et par ganger strakte hun seg etter en øyenstikker, ikke for å gripe den, snarere for å anerkjenne forbindelsen der i skumringen. To skapninger delte, om aldri så flyktig, samme tidsrom, det var virkelig ikke uten betydning.

Rune Christiansen har skrevet en stillfarende roman om en svensk nyutdannet veterinær, Lydia Erneman, som flytter fra de svenske skogene til et lite sted på Østlandet der hun tiltrer som dyrlege. Vi følger hennes hverdagslige liv, bestående av rutinesjekker, vaksinasjon, småoperasjoner, avlivinger, og å ta i mot kalver og føll. Ofte handler det like mye om å utvise godhet mot de berørte menneskene. Boken har en episodisk struktur, der den følger naturens gang, årstidenes forløp, som en veterinær nødvendigvis står i direkte forbindelse med. På tross av korte kapitler, øyeblikkskildringer og sprang i tid, er det først og fremst det sykliske som råder romanen i sin helhet. Og nettopp herfra er det romanen henter sin beroligende effekt.

Desember kom, og med desember vendt kulda tilbake. Nok en gang la snøen seg, og ørsmå krystaller føk i den bistre luften. Man måtte gå omkring og myse, for åpnet man øynene helt, ble man blendet av det stille, vibrerende vinterlyset.

Språket er stort sett lett og flytende, men med en godt avbalansert delikat kvalitet, som i sitatet over. Det er sanselig og rekreativt, på samme måte som en tur i skogen er det. Samtidig beveger det seg stadig faretruende mot klisjéenes avgrunn. Visse ord, visse formuleringer vipper mot det pompøse og kunstige. Det er akkurat som forfatteren forsøker for hardt å skrive sanselig og dyptfølt. Dette gjelder for eksempel ord som ”pikebarnet”, ”mannsansiktet” og ”guttungen”, eller vel gammelmodige uttrykksmåter som at ”hun var med barn”. At det å gi seg hen til den man er sammen med er ”som å dele en neve markjordbær plukket fra en solrik skråning” blir nesten komisk. Også selve ensomheten med stor E, tomheten som hovedpersonen hyller seg inn i, som for å beskytte seg mot et mulig tap, blir nesten sjablonaktig; jeg har lest det så mange ganger før.

Men nå satt hun der ved et kjøkkenbord som var malt i en praktfull rødfarge, og alt kjentes så overordentlig virkelig: brødet, den sprø skorpen som sprakk opp idet det ble revet, smulene som falt over asjettene og ut over bordplaten, alle de små velgjørende detaljene.

Romanen er full av slike små, velgjørende detaljer. Den minner på en eller annen måte om en blanding av Astrid Lindgrens Bakkebygrenda, med sine vekslende årstider og nærheten til naturen, og Tv-serier som Heartbeat eller sykehuset i Aidensfield, med det daglige virket i en landlig provins. På sitt beste, kan man til og med trekke tråder til barnebokklassikeren Den hemmelige hagen.

Av og til, i pressede situasjoner, kunne Lydia stikke hånden i kåpelommen for liksom å lete etter sigaretter, men hun hadde ikke sigaretter på seg, hun hadde aldri røyket. Hun drømte seg bort; lyden av en due som fløy opp fra et bregnekratt. Hun var et barn, og som et barn gikk hun inn i en skog. […] Og da kalven endelig løsnet og gled ut, dumpet den ublidt ned i høyet, og hendene var fuktige av seigt blod som dampet i den kalde luften, som om fingrene pustet. Edvin hvisket at han gledet seg over barnet, ikke i øret hennes, men mot munnen, mens leppene hans streifet hennes. Sengetøyet skulle dufte nystrøket. Deretter skulle hun, uten noe tankespinn, hengi seg til ham. Eller hun lå helt stille og lot som om hun sov.

Jeg liker spesielt godt kapittelet Navngitte ting mot slutten. Her gjenspeiler fragmentene den flytende bevisstheten, i dette tilfellet den fødende Lydias flytende bevissthet. Og jeg tar meg i å lure på om ikke en større grad av slik abstraksjon gjennom hele boken kunne vært redningen fra klisjeene og det banale, som boken stadig streifer borti. Også forfatterens innfletting av sitater fra kjente og kjære svenske diktere gir boken en ekstra dimensjon. Likevel er Ensomheten i Lydia Ernemans liv ikke en roman som river tak i deg eller snur verden på hodet. Derimot smelter den sammen med søndagsfølelsen, det saktmodige, pusten ned i magen, lange morgenstunder med radio og te, raking av løv og eplekake.