Infinitivsmerke
Erling Indreeide
Dikt
Oktober, 2014
Vi kan ikkje halde på slik
og leike med ord som om
ord ikkje er verkelege
ting som er måten orda
er på. Vi kan ikkje halde på slik og leike
med ord som om ord er verkelege
utan at tinga
som er måten orda er på
er noko anna enn ord.
[…] Vi kan ikkje halde på slik og leike med ting
som om ikkje tinga orda er om
er verkelege ord.
Erling Indreeide har gitt ut en rekke diktsamlinger. I den nyeste samlingen Infinitivsmerke befatter han seg spesielt med tiden som fenomen, med fremtid og fortid, med historiens gang, historieskrivingens gang, med årsak og virkning, med fysikk, med Gud og med å være en ”ein onnemann”. Den lekne omgangen med sannhet, blandingen av ulike sfærer, av erkjennelser fra tradisjonelt adskilte kretser skapet rom for nye erkjennelser. Leseren fascineres idet Indreeide sirkler rundt ulike temaer, nærmer seg fra ulike hold. Prøver, igjen og igjen. Som for eksempel i diktet fysikk (gjengitt over), der språket og vår måte å tilnærme oss verden gjennom det utforskes. Dette er et tema som blir spesielt viktig i samlingen, ettersom det ligger latent i hvert dikt, som er en lek med språket. Indreeide evner å sette ting på hodet og se de i andre sammenhenger. Slik understrekes at ingenting er evig og uforanderlig sant, men endrer seg ut ifra tilnærmelsen og posisjonen til betrakteren. Indereeide har en rekke gode betraktninger av typen ”Så lenge einkvan ventar/er det enno tid.” og ”Eg minnest/å ha vore/barn, men ikkje/å vere det.” Også snakker han om historia som ”hopar seg opp”. Samtidig er det litt for mange av slike formuleringer: ”Hadde vi vore ingenting anna/enn der som var, hadde ingen ting vore/det vi er, for det vi var/er ikkje meir så lenge det enno er tid.” som står i fare for å virke intetsigende og pseudofilosofisk.
Den store variasjonen i formen; i lengden på linjene, på diktene, i oppbygningen av strofer, i linjeskift osv. fungerer svært godt, både for å skape spenning i samlingen og for å understreke det lekne i disse dikt-refleksjonene som kler å ikke ha en alt for streng form. Denne diktsamlingen er et bevis på at filosofi ikke trenger å være høytsvevende og utilgjengelig for Gud og hvermann. Derimot foregår det fleste av filosoferingen i det daglige, her og nå. For det handler ikke nødvendigvis om å finne et evig og allmenngyldig svar på menneskenes eksistens eller lignende mysterier, men å stoppe opp og reflektere. Og denne refleksjonen kan, bør ha et element av humor. Indreeide har en jordnær, folkelig og lun humor i Prøysensk tradisjon. Det er en svært høy grad av ordspill som i de fleste tilfeller er fiffige, men som også kan gjøre leseren litt sprø til tider.
[…] Alle kategoriar er infinitive,/kan ein leggje til, sporlaus formløys, så lenge ingen ting identifiserer dei med andre kategoriar. Det er tinga som er presens/identifisert som både det eine og det andre, eksempelvis som mann/objekt som set sine spor, nyttig for somme, på tverke for andre/[…] slik er dei nakne fakta. Det er tinga som identifiserer ein kategori, og uidentifisert er ingen kategori verkeleg. Det var eg som kom/og det var meg eg kom til, eit objekt, ein forståeleg ting; ei innretning. Forstand/er eg komen til; eg har noko å forstå. Til subjektet/kjem ingen. Subjektet finst ikkje og er ikkje til/å forstå, berre til å rekne med, det matematiske infinitiv, pluss/minus uendeleg, over og under brøkstreken. Man ein gong vart eg/teken i bruk som både det eine og det andre, mang ein gong som masse rett og slett […] Ein høveleg stein/kunne ha gjort same nytta, men det var eg som var for handa, monaleg/lettare handterleg enn steinen, ein teknologisk triumf, ein ting som var/det same som kva som helst anna, masse/som er det same som energi/etter formelen E=mc2
På tross av et alt for trendy omslag (det sterkt bearbeidete instagram bildet med grunge effekt, sidene med røffe illustrasjoner med tekniske detaljer), er dette ikke en diktsamling man raser gjennom på en sen regnfull onsdagskveld eller en søndagsmorgen på trappen i solen før frokost. Dette er en diktsamling som krever tid. Tid til ettertanke og refleksjon. Den kan blas opp igjen og igjen, og vil stadig tilby nye ansatser, nye innsikter. Dette er ingen diktsamling som har blitt til som en følge av noen kreative skriveøkter og litt hell. Her finnes det så mye på så mange plan. Derfor anbefaler jeg ikke å lese denne én gang. Jeg anbefaler å lese den mange ganger. I sakte tempo.
Folk kommenterer