Fitta og havet
Maja Anette Flønes Monsen
Dikt
Cappelen Damm, 2014
Norge, 2014: Alle har en forfatter i magen. Det er i hvert fall det inntrykket jeg har når jeg snakker med fremmede og mindre fremmede om fremtidsdrømmer. De fleste vil til å begynne med ikke innrømme det. Du ser imidlertid på dem at de ikke sier hele sannheten når de svarer at de kunne tenke seg å ”jobbe med bøker i forlag eller lignende”, ellers kan de jo ”alltids falle tilbake på læreryrket”. Ser du de konfronterende inn i øynene og viser at du har sett tvers i gjennom dem, kanskje legger til et ”ja det er viktig å følge drømmen sin..” ender de nesten alltid opp med å fikle med noe foran seg og hviske nesten uhørlig ”jeg vil bli forfatter”. Men i mange tilfeller er det nok bare snakk om et innbilt svangerskap. For så romantisk i sin enkelhet, så spontant som det høres ut å skrive en bok (Jeg tror personlig ikke man kan bli forfatter, som man kan bli sykepleier eller lærer), ligger det uten tvil knallhardt arbeid bak. For det første må man ikke bare skille seg ut og finne sin egen litterære stemme, man må for det andre holde ut og disiplinert redigere den samme teksten til man nesten tenker at det kan være det samme med hele boken. Av denne grunn er det bare et fåtall av alle som drømmer om det som får det til. Selv ikke det å studere skrivekunst, kan garantere at du får skrevet en bok som når ut til folket. Slik blir Maja Anette Flønes Monsens bragd enda mer imponerende. Etter to år på forfatterstudiet i Tromsø, debuterer hun i år på Cappelen Damm med diktsamlingen Fitta og havet.
Du har så mykje
tiss
førtito tusen liter
det drypper fra
krana på
badet
det er vi
som renner
ut
i havet
Diktsamlingen er todelt. Den første delen, Du lyg (det er løgn), handler om å kjempe for kjærligheten, om hår som fester seg og sand i skoene, i øynene. Den andre delen, Fitta og havet, handler om å svømme i havet, om havet inne munnen, om å tørrpule, om et dødt barn, om fingre som aldri tørker. Det er også i denne delen fittediktene kommer. Som tittelen tyder på, er Flønes Monsen relativt direkte i sin skrivestil. Hun kaller ikke bare en fitte for en fitte, men skriver også ”fittesmør”, ”fittesopp”, ”fittesatan, ”fitteblod” og ”fitteronkestammen”. Det er som om hun skriver til seg mot, i det diktene blir stadig tøffere og mer direkte. Samtidig blir de mindre poetiske. Hun skal få for sin uredde og utprøvende stil, samtidig går denne direktheten dessverre utover sanseligheten og sårheten som finnes i den første delen. For diktsamlingen er på sitt beste når den ikke er så direkte, når den sirkler, når den blander det fysiske, sanselige med det abstrakte.
Eg plukker håret mitt
ut av ditt
det har festa seg i
ansiktet
ville klistre seg
vokse
heile meg i
håret ditt
Det dukker stadig opp finurlige og fine bilder gjennom samlingen, som for eksempel kjærligheten som et berg man ikke vil skli på, og trygghet som bare er en tynn is. Forfatteren klarer stort sett å styre klar av klisjeene, selv om ”det eneste vi kan/er å tisse i buksa/for å holde oss varm” vipper faretruende. Andre inntrykksfulle strofer er: ”Du seier eg er best/men det er såret/du stikker fingrane inn i” og ”ansiktet/har fått bein/smilet/munnen/har albuer”. Den fysiske boken er minimalistisk utformet, der det er mye plass på siden mellom de korte diktene. Det er ingen tegnsetting, noe som gir et åpent preg. På denne måten blir hvert dikt ikke en avsondret enhet, men fortsetter videre over i neste dikt. Det kunne vært spennende å se hvordan samlingen ville blitt om det hadde kommet et par lengre dikt innimellom som en variasjon i rytmen. Seksualitet, havet og forholdet mellom mennesker er stadig tilbakevendende temaer som lekent tilnærmes fra ulike hold. Det kroppslige er sterkt representert, særlig utvalgte kroppsdeler blir sirklet rundt: Håret, hendene, munnen og kjønnsorganet.
Det er mange søvnlause netter igjen
du har sydd igjen auga
for at ikkje
tårane skal slippe ut
Som tittelen hinter til, bryter forfatteren av denne diktsamlingen med den mer tradisjonelle konstellasjonen havet, kjærligheten og døden. Seksualiteten i diktsamlingen er en flytende seksualitet, utenfor grenser som tid og kjønn. ”Det er ingen/normalprosa/i havet”, som det står i et av diktene. Seksualiteten er like flytende, grenseløs, utviskende, våt, hard, ubarmhjertig og livsgivende som havet den blandes med.
Folk kommenterer