Etter et semester ved et amerikansk universitet hvor jeg har fått lov å studere litteratur og skriving, har jeg blitt kjent med mange flotte mennesker. Dyktige medstudenter, nye, morsomme venner, og erfarne, publiserte, kloke og fabelaktige professorer. Semesteret har vært det beste jeg noen gang har hatt, og jeg skulle ønske jeg kunne bli i Milwaukee, lære mer, skrive mer, lese mer, oppleve mer. Som alltid er det onkel Dollar som bestemmer, og siden jeg ikke er blant hans nærmeste, er det uaktuelt å bla opp summen vi betaler for en norsk bachelorgrad for ett semester i USA. Men det er ikke kostnaden ved høyere utdanning i statene jeg skal skrive om i dette innlegget, men en av de viktigste bekjentskapene jeg har gjort dette semesteret – min nye heltinne Ann Patchett.
Lista over mennesker jeg ser opp til er milelang. Lista over forfattere jeg har et nært forhold til, er også lang. Ann Patchett er en amerikansk forfatter. Jeg regner med jeg kan plassere henne på «forfattere jeg ser opp til»-lista, men har foreløpig bare rukket å lese et par av essayene hun har skrevet. Jeg skal bruke sommeren på å lese bøkene hennes, og så kommer det nok en ny rapport om mitt forhold til henne etter hvert.
Noe av det som nok gjorde at jeg falt pladask for Ann Patchett, er ærligheten hennes. Hun innrømmer at det å skrive ikke nødvendigvis fortoner seg som en dans i solskinn med fuglekvitter og sommerfugler ved skrivebordet. Akkurat det er vel ikke revolusjonerende i seg selv, men Patchett bruker lite tid på å sutre og klage. Hun kommer med råd for å unngå å bruke tid på å være frustrert over dette, og heller lokke kreativiteten frem. Tilgi deg selv for at du ikke kan skrive den teksten du tror og håper du kan skrive, sier hun – tillat deg selv ikke å være motivert for å skrive den perfekte setningen hele tiden.
Ann Patchett har, som mange andre velrenommerte forfattere, vunnet en hel haug med priser. Hun har gitt ut seks romaner, tre nonfiction-bøker og nå sist en essaysamling. Bøkene hennes er oversatt til rundt 30 språk. Mitt første møte med Ann Patchett var gjennom essayet «The Getaway Car,» som en av lærerne mine sendte klassen som pdf-fil, med beskjed om å lese grundig. Det har blitt noen essay dette semesteret, og Patchett kom susende på en kveld hvor jeg egentlig skulle ha maraton og catch-up på en hel stabel med tekster fra det opplest og vedtatt-briljante samleverket Best American Essays. Jeg leste de to første sidene av Patchetts essay på dataskjermen, og løp ned til biblioteket for å printe praktverket (ja, jeg er såpass gammeldags at jeg helst leser på papir).
«The Getaway Car» er hentet fra essaysamlingen This is the Story of a Happy marriage. I dette essayet skriver Patchett om det å skrive. Hun forteller om sin egen karriere, fra begynnelsen og til i dag, om hvordan skriveprosessen er for henne, hva hun har lært opp gjennom årene, og hvor oppgitt hun blir over at enkeltpersoner kommer og spør henne om hun ikke kan være så snill og skrive nettopp hennes eller hans historie. Hun forteller om en gang hun var på en boksignering, hvor nok en dame kom opp til henne med en slik forespørsel. Historien hennes var spennende og unik, forsikret hun, og det var krig og kjærlighet og flukt og sult og alt – det ville bli en heidundranes bok, dette her, hvis Ann bare ville skrive den. Enden på visa kan du lese i utdraget her:
Det er mye livsvisdom å hente fra Patchett, og hun øser av sin kunnskap og erfaring uten noe forsøk på å fremstille seg selv som et orakel. Hun er morsom og velformulert, og bare fra dette essayet alene fikk jeg mange nye tanker og perspektiv på skriving.
I 2011 åpnet Patchett en bokhandel i hjembyen Nashville. Hadde noen spurt meg for et år siden hvor jeg skal bo når jeg blir stor, ville jeg svart Nashville, Tennessee. Spør du meg nå, er svaret det samme. Bokhandelen, Parnassus Books, startet Patchett sammen med venninna Karen Hayes, da det plutselig ikke fantes en eneste bokhandel i byen. Patchett snakker om bokhandelen som en viktig sosial, samlende arena i et lokalsamfunn, noe jeg ikke kunne vært mer enig i.
Hvis du er blitt nysgjerrig på denne dama, kommer det her en youtube-video som varer en god time, opptaket av et foredrag Patchett holdt i fjor. En av artiklene jeg leste om Ann Patchett sa at hun skriver på en måte som gjør at man skulle ønske man fikk ble kjent med henne (i virkeligheten). Å se denne videoen gjorde at jeg bestemte meg for at neste gang jeg skal til USA, skal jeg rett til Nashville og Parnassus Books. Ikke for å spørre om Ann Patchett kan skrive historien min, men som første ledd i eventyret som jeg foreløpig kaller «Ann og Lena – kolleger og bestevenner på tvers av landegrenser.»
Folk kommenterer