I går ryddet jeg i bokhyllene. I morgen forsvinner 150 bøker ut av leiligheten min. La meg forklare deg – bokelsker til bokelsker – hvordan det er mulig.
Det enkle svaret er selvfølgelig at jeg har sortert ut 150 bøker jeg tror at jeg ikke kommer til å lese (igjen). De legger jeg i esker og skal gi bort til Bjølsen skoles bokmarked. Tada.
Det høres kanskje easy-peasy ut for deg, men i så fall har du ikke truffet de bokelskerne jeg har. De eksploderer og imploderer og kreperer av tanken på å gi bort, og ikke minst kaste, bøker. Jeg har vært sånn selv. Jeg er ikke sånn nå lenger. Jeg har en mastergrad i litteratur, ja visst, men jeg setter faktisk meg selv foran litteraturen. La meg ta deg med på veien til mitt gjennombrudd.
Det har utviklet seg over tid og kommer fra erkjennelsen om at det finnes mer litteratur enn det er mulig å håndheve. Jeg tror det må være sånn. Jeg tror at for å få frem de der helt usannsynlig gode, så trenger vi en underskog av middelmådighet og elendighet. Vi trenger at alle får lov til å skrive, og at det finnes ordninger som gjør at mange får utgi litteraturen sin. Søren heller, jeg sitter jo her og skriver på en blogg som jo er toppen av demokratisk middelmådighet.
Men når det gis ut tusenvis av bøker hvert sekund, så kan ikke jeg ta ansvar for dem alle sammen. Det er rett og slett umulig. Joda, jeg kunne godt sett for meg en fadderordning man forpliktet seg til som litteraturviter. Det gis ut ca. 5500 bøker i Norge årlig. Vi er kanskje et par hundre litteraturvitere her i landet. Det blir 10 bøker per hode, det. Og så skulle jeg ta mine tildelte 10 bøker, lese dem og sette dem i bokhyllen min. Jeg skulle fortelle om dem til andre jeg kjente. De ville sikkert tutet hodet mitt fullt med andre bøker, da. Og så i 2015 fikk vi 10 nye fadderbarn som vi skulle passe på og veilede inn i det litterære kretsløpet.
Jeg liker tanken. Men i påvente av denne ordningen (Kulturrådet?) kan jeg rett og slett ikke ta ansvaret for de 5500 alene. Så jeg kaster. Jeg gir bort. I går renset jeg bokhyllene mine for ca. 150 bøker. 150, det er helt sjukt. Hvordan kan jeg gi bort 150 bøker? Det fordi jeg har fire stappfulle Billyhyller (med ekstra høyde) igjen. Jeg har tatt et bevisst valg på at mennesker skal ha forrang foran bøker her i leiligheten. Mennesker trenger bøker, men mennesker trenger også plass til å gå forbi stuebordet og når mennesker får smårollinger trenger de leker. Leker tar mye plass.
Eksempel på hvor ille det kan gå når bøker får forrang. Bilde: Andreiandrade, https://flic.kr/p/7GL2PG
Jeg er ikke den eneste som kaster heller. Det er den store mørke hemmeligheten med bibliotek, vet dere. Ordet «kassering». Kassering betyr rett og slett at de plukker ut det ingen låner, og kaster det. Eller selger det for 5 kroner. Hvis du har bare et lite fnugg av bokelsker i deg, kjenner du sikkert alt håpet ditt fare ved tanken på de snille bibliotekarene som dreper bøker som om de var babyseler. O. Em. Ge. KASTER DE BØKER? Eier de ikke… Men… DE KAN JO IKKE KASTE BØKER!
De kaster bøker.
De kaster kjempemange bøker.
Borte.
Når ikke en gang bibliotekarene, det mest samvittighetsfulle folkegruppen jeg kjenner *, tar vare på bøker, så kan søren ikke jeg heller. Men jeg klarer ikke kaste, da. Jeg gir bort og håper noen vil kjøpe og støtte et skolekorps samtidig. Jeg gir bort gode bøker også, bevares, men bøker jeg ikke trenger å lese en gang til. Og så gir jeg bort endel ræl.
Det er viktig med noen grunnprinsipper i livet. Et av mine er Det er jeg som eier bøkene, ikke omvendt. Det er et slags omvendt vita brevis, ars longa. Litteraturen er topp, javisst, men ansvaret mitt er å passe på meg selv. Det betyr at jeg kan slutte å lese dårlige bøker. Litteraturen dør ikke av det. Det betyr at jeg kan kaste bøker. Det betyr at jeg tenker at litteraturen er der for meg – ikke jeg for litteraturen.
Men Kulturrådet, jeg er klar for den ordningen. Bare si fra, så tar jeg Stene, Stensrud, Stifoss-Hansen og Stubberud. Jeg tror det blir gøy.
* Myter om bibliotekarer som ikke stemmer: De er stille. Myter om bibliotekarer som stemmer: De er opptatt av at ting skal gjøres riktig, og er ikke de første som slenger seg på nye trender. Kilde: Ekstremt enkel Storrusten-forskning, 2014. (Haha, bibliotekarer vil dø på seg av den kildehenvisningen.)
Eg er ikkje stille (det veit du jo). Og eg har kassert ein del i mitt liv (det veit du kanskje). NÅr det gjeld kassering har eg erfart at eg i utgangspunktet er opptatt av at ting skal gjerast riktig, sjekke kven som har boka frå før, er det ein såkalla klassikar, er det lokal(historie)litteratur i små opplag (lågare krav til kvalitet, faktisk) eller skal vi behalde bokafor kuriositetens skuld, eller sende ho til Nasjonalbiblioteket? Då meiner eg kuriosa av typen korleis skal foreldre unngå å få homofile barn, og dess like.
Men så skjer det noko undervegs: Ein blir kasseringsblind. Ein hiv ut av ville pina, ein tenkjer næh…ingen vil sakne denne. Hiv! Eg har gått opp igjen på kontoret mitt, fornøgd og oppglødd etter synleg resultat: Meir luft på hyllene. Meir luft genererer auka utlån. Det veit vi jo, det viser også enkel, men dog seriøs, forskning. Så kjem det over meg: Vent litt….den der eine boka. Den om xxx. Heiv eg den? Satte eg den tilbake? Eg har hoppi oppi kontainarar og henta opp igjen nokre bøker, ikkje mange, svært få faktisk, men nokre. Så alt har ikkje vore riktig, svært mykje har vore direkte galt, ingen vil eigentleg nokon gong finne ut av det. Og eg er i tillegg ein jævel til å hive meg på nye trendar. Og ja forresten….eg sa at eg var bibliotekar?
Jeg håper at hvis Buskerudgeriljaen skal lage film om kassering, så er fru Schjeide i konteineren en del av bildematerialet.
Jeg liker ikke bøker, så jeg har ikke noe problem med å gi dem bort. Har problem med å kaste, siden jg generelt hater å være miljøsvin og lage søppel. Jeg har alltid tenkt at det er litteratur jeg er glad i, ikke bøker. Jeg kan låne, lese, gi fra meg en bok; selve litteraturen, som jeg har lest, blir liggende igjen i sjela mi, ihvertfall hvis den er bra. Det middelmådige forsvinner, men det gjør jo ikke noe.
Fint sagt, Kathleen. Liker godt at du skiller mellom litteratur og bøker, det tror jeg at jeg også gjør. Litt av grunnen til at jeg alltid kaller Bokmerker en litteraturblogg, ikke bokblogg :)