Statsminister Fahr & sønn: Barna som forsvant
Lars Joachim Grimstad
Aschehoug forlag, 2012
Barnebok 9+, 308 sider

Det er en liten stund siden denne boka utkom nå, men siden oppfølgeren i Statsminister Fahr & sønn-serien er venta denne våren, så er det ennå ikke for seint å trekke fram denne fabelaktige barneboka som jeg storkoste meg med da den utkom. Barna som forsvant handler om Finn Fahr, sønnen til Teddy Fahr, som nylig har blitt statsminister i Norge. Dette er Finn:

Alle er gode til noe. Finn Fahr var god til å huske ting. Til gjengjeld var han ikke spesielt flink til verken å trikse, danse, synge, skate, sjonglere eller til å vrenge øyelokkene. Nå er det ikke så ofte man har behov for å vrenge øyelokkene, men du vet aldri. Plutselig står det om liv eller død, og den som klarer å vrenge øyelokkene, er den som overlever.

Finn er 12-13 år gammel, og han og faren hans Teddy har nylig flyttet inn i statsministerboligen og Finn har måttet bytte skole og skaffe seg helt nye venner. Dette er forresten Teddy Fahr:

Teddy het egentlig Theodor Bjørnstjerne, men det var det nesten ingen som visste. Alle visste imidlertid at Teddy egentlig var taxisjåfør. Og det var i taxien det hele hadde begynt. Hver eneste dag i mange år hadde han sittet og hørt på nordmenn som klagde i baksetet: over høye strømpriser, humpete veier, kalde vintre, korte somre, trange flyseter og over alt det var altfor mye kjedelig på tv, særlig på mandager. […] Derfor startet han Merpartiet. Opplegget var enkelt. Merpartiet skulle rett og slett gi folk mer av det de ville ha, og mindre av det de ikke likte.

– Folkens, det blir færre regninger i postkassa, varmere vann i bassengene, kaldere brus i butikken og mer sjokolade i bunnen av kroneisen! Og ikke minst, jeg lover stillongser som ikke klør! Stillongser som klør er det verste jeg veit! ropte Teddy inn i tv-kameraet da han ble intervjuet.

Dette er kort og godt rammen for fortellingen. Finn og Teddy Fahr og deres eventyr som statsministerfamilie i Norge. Det er mye å passe på når man er statsminister, og faktisk en del å passe på også når man er sønnen til statsministeren. Det er middager med politikere fra alle land og plutselige adoptivbrødre fra Nord-Boresia.

Kim Il-Seng klappet i hendene enda en gang og plutselig begynte pakken å røre på seg. Teddy skvatt til. Baba ga fra seg et lite hikst. Så gikk selve gaven tvers gjennom papiret og ut på gulvet. Gaven var en liten, nordboresiansk gutt.

– Snille jeg vil nemlig gi deg… en av mine sønner! Hihihi-hihihi! Vær så god, jeg har massevis og du har bare to! Og denne sønn, som heter Kim Il-Im, han elsker allerede Norge, og har lyst til å bo i dette kalde landet, hihihihihi!

[…]

– Hei, nye faj. Ej det gjejt at jeg kallej deg faj?

Kim Il-Seng holdt på å le seg i hjel på nytt.

– Han har lært seg norsk også, hihihihihi!

Bortsett fra bokstaven «r», tenkte Finn.

Og midt oppi dette, er det barn som forsvinner. Barna som forsvant er et skikkelig eventyr av en bok. Den er fryktelig morsom, den er spennende uten å være ordentlig skummel – selv om den inneholder alt fra skikkelig slemme skurker med uvisse hensikter til roboter og kidnappinger, og den er velskrevet samtidig som den er lettlest. Finn og hans nye venner, pluss hans nye adoptivbror Kimmelim (som de kaller ham) setter seg fore å løse mysteriet med de forsvunne barna. Dette viser seg å være mer komplisert enn man skulle tro, det er rett og slett en konspirasjon de ender opp med å havne midt oppi!

Mens jeg leste denne, så var det spesielt henvendelsen til leseren jeg hang meg opp i. Dette er en barnebok som også kan leses av voksne uten at vi synes det er barnslig, og den er enkel nok til at den kan leses av barn, men den tør å være litt vanskelig. Det er viktig, det! Jeg sier ikke at alle barnebøker må kunne leses av voksne, men det er skikkelig stas når noe funker på alle plan. Barn skjønner det hvis man snakker nedover til dem, og de skjønner det hvis en bok egentlig passer best for klassetrinnet under. Barna som forsvant er en heidundranes morsom fortelling som har mange elementer å holde styr på, og gode setninger som fører historien videre, men den er morsom og spennende nok til at den bør dra med seg også de som ikke egentlig liker å lese. Dette er en sånn bok som er perfekt for halvparten hver-lesing, som jeg kaller det. Når man leser et kapittel høyt for hverandre, først lillesøster/lillebror/datter/sønn/niese/barnebarn/kjæreste, så du.

Den store månen hang i en usynlig tråd over Slottsparken og lyste opp de tunge og hvite trærne. Selv om stammene var dekket av snø, og trærne lignet forvokste blomkålholder i en forvokst grønnsakshage bak et forvokst, gult hus.

Under trærne løp det tre barn, ett foran og to bak. De to bakerste ante ikke hvorfor de måtte løpe, men hadde ikke noe annet valg enn å stole på at han som løp foran, hadde en veldig god grunn.

Nå kommer altså endelig oppfølgeren, Solkongen, og jeg kommer helt klart til å lese den også. Og kjøpe den også til alle de som fikk eneren av meg i gave. Ja, fettere, kusiner, lillesøsken og kompiser – nå veit dere at dere får den også av meg. Når en relativt fersk forfatter i Norge klarer å skrive som en blanding av klassisk Roald Dahl og Erlend Loe i Kurt-form i debutboka si, så må man kjenne sin besøkelsestid. Detta er stas! Jeg gleder meg – skikkelig!