Om lesing og tidsfordriv

Å telle duer

Marie-Sabine Roger

Roman

Pax, 2010

 

Dette er et innlegg om at det noen ganger er greit å lese bøker som er helt ok. Misforstå meg ikke, jeg er ingen av tilhenger av middelmådighet. Tvert i mot. Jeg leser så godt som aldri bøker jeg ikke på forhånd tror jeg kommer til å elske. Men noen ganger gjør jeg et nummer av å strekke mine egne litterære rettesnorer. Som for eksempel da mamma i juleferien satt og leste Å telle duer av franske Marie-Sabine Roger mens hun avvekslende lo høyt og utbrøt ”denne må du bare lese!” og ”Du kommer du til å like denne!” hver gang noen gikk forbi stolen der hun satt. Jeg betraktet omslaget skeptisk. Lyseblått med to mennesker som sitter på en benk under et tre med ryggen til leseren. Rundt flyr noen duer. Jeg ble ikke mindre skeptisk da jeg leste vaskeseddelen bakpå. Men etter min mammas innstendige forsikringer om en lang rekke uventete og gøyale betraktninger tenkte jeg shit au, la gå. Jeg kunne i det minste gi den et forsøk. I verste fall var det jo bare å legge den fra seg.

Jeg hadde ikke plass til Margueritte heller, i begynnelsen. Innvending, mener jeg. Da jeg begynte å knytte meg til henne, kjente jeg at jeg burde rydde litt plass, bare til henne, og til mine egne følelser. For det å være glad i henne, det kom liksom på toppen av alt det andre – alt jeg allerede hadde i skolten – og det hadde jeg ikke tenkt på. Så da måtte jeg rydde. Plutselig skjønte jeg at jeg ikke hadde stort av betydning å ta vare på. Jeg hadde huet fullt av en hel haug med dustegreier

Romanen inneholder, akkurat som forventet, en såkalt ”sjarmerende” og ”hjertevarmende” fortelling om et uvanlig vennskap mellom hovedpersonen, en likefrem mann i førtiårene (men som etter den mentale alderen å dømme like gjerne kunne ha vært femten) og en skrøpelig og belest kvinne på åttiseks som knyttes sammen gjennom en felles hobby: (Nettopp!) å telle duer. Samtidig handler det om å lese. Hovedpersonen er mer eller mindre analfabet, men får gjennom Margueritte tilgang til bøkenes rikholdige verden og kommer samtidig i kontakt meg seg selv og de rundt seg. Handlingen er like ukomplisert og forutsigbar som en feelgood film, for øvrig en sammenligning som ikke er helt på jordet.

Hun var kledd som vanlig. Akkurat den dagen kunne jeg så klart ikke vite at hun alltid gikk kledd sånn. Andres vaner kjenner en bare når en kjenner folka. Den første gangen veit en ikke hva som kommer etterpå. En veit ikke om en vil like hverandre, om en kommer til å fornærme hverandre, eller dra til hverandre. Eller om en blir kompiser. Og alle hvis og om som følger med. Og kanskje. Kanskje, det er det verste.

Min mor har allikevel rett i at det er noen uventede og morsomme betraktninger. Allerede ved de første setningene må jeg trekke på smilebåndet. ”Jeg har bestemt meg for å adoptere Margueritte. Hun blir snart seksogåtti år, best å ikke vente for lenge. Gamle folk har en tendens til å dø”. Hjertet mitt begynner å slå fortere, når jeg et øyeblikk lurer på om jeg har kommet over en ny tragi-komisk skatt à la Skomsvold. Men på tross av at at den innimellom glimter til, er det litterære nivået i det store og det hele midt på treet.

Enda så er det tusjer som er permanente – som ikke lar seg viske bort/se: uutviskelig – de kosta meg ganske mye. Jeg skal forresten gå og si det til de i papirhandelen, at det er reint drittprat. Det sto ”alle overflater”, det er tjuveri. Marmor er en overflate – så vidt meg bekjent, som Margueritte ville ha sagt, hun snakker alltid så pent

Forfatterens bruk av ordbokdefinisjoner som språklig virkemiddel er et morsomt grep jeg ikke kan huske jeg har sett tatt i bruk i romaner tidligere. Det gatesmarte og samtidig ekstremt naive språket kan minne litt om den yndede The Catcher in the Rye. Likevel blir det her i overkant stotrete (forfatterens overdrevne bruk av bindestrek i setningene er et slikt forstyrrende element), det mangler en flyt, en viss eleganse (som jeg bestemt mener er et relevant begrep i forbindelse med et gatesmart, ungdommelig språk)

Jeg hadde bestemt meg for å gå og kjøpe frø og stikke innom parken på hjemveien for å telle duer. Det er vanskeligere enn det ser ut til: Samme hvor forsiktig en nærmer seg og uansett om en står urørlig hele tida mens en teller dem, det hjelper ikke, de må alltid fly sin vei, bli nervøse. De er litt irriterende, sånne duer. Hvis det fortsetter sånn, kommer jeg ikke til å telle noe annet enn svaner. For det første så rører de mindre på seg, og dessuten så er det lett: Det er bare tre av dem.

Så er Å telle duer en bok jeg vil anbefale videre? Jeg vet ærlig talt ikke om jeg kan stille meg bak utsagn som at dette er en ”virkelig skatt, en bok som etterlater seg spor av kjærlighet i bunnen av hjerte” (hva nå enn det skal bety). Eller om den ”inspirerer meg med sin oppriktighet og følsomhet”. At dette er en middels god bok er ingen underdrivelse. Likevel gjør det meg ingenting å vite at dette ikke er den beste boken jeg kommer til å lese i år. For noen ganger er det fint å se en underholdende og upretensiøs film eller lese en ukomplisert og fordringløs bok. Det i hvert fall bedre tidsfordriv enn å telle duer.