Litterær skattejakt

  Steinsamlere
  Merethe Lindstrøm
  Roman
  Aschehoug, 1996 

Da jeg hadde pløyd gjennom det jeg har funnet av Merethe Lindstrøms noveller, var det på tide å lese en av romanene hennes. Av en eller annen grunn forventet jeg å finne noe annet enn i novellene. Ikke fordi jeg ikke likte novellene hennes, tvert imot – Lindstrøm er en litterær ledestjerne. Kanskje var det som da jeg leste min første Helle Helle-roman, også det etter først å ha lest novellene hennes; jeg tenkte at det bare ikke går an å holde denne imponerende intensiteten og presisjonen i språket en hel sammenhengende roman igjennom. Helle greide det, og Lindstrøm er ikke det spøtt dårligere.

I Steinsamlere møter vi mange mennesker, men det er professor Hammer og hans assistent gjennom førti år, Dagmar Grüner, som er hovedpersonene. Den ytre handlingen er ikke preget av verken dramatikk eller spenning, på overflaten kan dette antagelig fortone seg nokså idyllisk. Professoren har en høyrehånd som er skadet, og derfor fungerer Dagmar ofte som sjåfør for ham, i tillegg til hennes jobb som (ulønnet) sekretær. Romanen tar oss med inn i deres hverdag, og det er blant annet en lang kjøretur som danner en rød tråd gjennom fortellingen.

Vi passerte Sollihøgda, og etter å ha kjørt omtrent femogtyve minutter hadde vi utsikt mot Holsfjorden. Det hadde sluttet å regne, lyset var vakkert over fjorden. Jeg sa det til Hammer. Og han så også, og jeg prøvde å se det med hans øyne, som jeg ofte gjør, og da forandret det seg. Med Hammers øyne ser jeg alltid mer kritisk på ting.

Ofte når jeg leser noveller så sitter jeg igjen med en følelse av en litt for brå avskjed med personene jeg har blitt kjent med. Derfor er jeg så glad for at Lindstrøm valgte nettopp Hammer og Dagmar da hun skulle skrive sin andre roman. Det er vekselvis professoren og Dagmar som forteller denne historien, og i løpet av romanen rekker jeg å bli både fascinert av og glad i dem begge, men spesielt Dagmar. Hun er tilbakelent, tålmodig, og har en godhet ved seg som gjør at jeg gjerne skulle invitert henne hjem på en kaffe.

– Legen kommer straks, han vil snakke litt med deg om pasienten, sa hun før hun forsvant ut igjen. Hun lukket døren stille etter seg. Jeg ble sittende. Det var ingen klokke i dette rommet. Isolasjon gjør at man antagelig mister begrep om tid. Hammer fortalte meg  at han en gang som ung student ved et universitet i Statene var med på en mengde eksperimenter med tid – når følelsen av tid og sted forsvinner, opphører etter hvert også bevisstheten om et jeg. Helt isolert er vi kanskje ingen.

Professor Hammer er en kvinnebedårer, også nå når vi møter ham på sine eldre dager. Når Dagmar trosser alle sine flink pike-stemmer som roper «neeeeei», åpner dagboka hans og leser fra perm til perm, får vi blant mye annet også en utildekket innsikt i et og annet damekupp. Samtidig som romanen med Dagmars stemme har en lavmælt tone, blir professorens betraktninger en fin kontrast, og med den forbudte dagboklesinga skapes en spenning og anspenthet, jeg satt hele tiden og var redd for at Dagmar skulle bli fersket i denne snokinga.

Jeg tok nøklene og gikk opp til hotellet, gjennom den vakre hagen mot det gamle huset. Navnet på hotellet, et familienavn, var skrevet i svarte bokstaver på forsiden. Jeg vandret gjennom korridoren og stoppet foran Grüners rom. Et sekund sto jeg der bare, usikker på om jeg skulle banke eller ikke. Men vendte til slutt tilbake til rommet mitt. 

Som i sitatet over ser vi at relasjonen disse to imellom skaper driv i romanen. Lindstrøm benytter indre monologer, tilbakeblikk og tankerekker for å la oss bli kjent med både Dagmar og Hammer. Her kommer det tydelig frem hvor mye de betyr for hverandre, mens det i den ytre handlingen oppleves å være en ikke-eksisterende nærhet dem imellom. Lite eller ingenting av den gjensidige omsorgen er eksplisitt uttalt eller uttrykt. Jeg sitter hele tiden med et intenst ønske om at de begge skal si høyt det de forteller leseren, men en «forelsket par inn i solnedgangen» hadde nok blitt en litt pussig og kanskje også litt lite troverdig avslutning på denne historien. 

Så fort jeg var ferdig med å lese tenkte jeg «denne må jeg lese en gang til». Lindstrøm skriver så fortettet og så utrolig godt, jeg blir liksom aldri ferdig med tekstene hennes, går tilbake og leser setninger og avsnitt på nytt. Lindstrøm evner nemlig å pakke selv de minste, mest hverdagslige handlinger inn i et språk som er tilgjengelig og vakkert, samtidig som hun gjemmer små hemmeligheter innimellom – å lese Lindstrøm er som en skattejakt hvor man blir premiert igjen og igjen.