Linda Gabrielsen

Alt vi ikke har bruk for

Gyldendal

Gabrielsen har skapt et barn og en bok. Et barn som forteller om en voksen verden som inngår i hennes evig lek. En bok som evner å få plass til det såre og viktige mellom linjene, som gjennom det barnets øyne gransker konsekvensene av kjærlighet og ustabilitet.

Connis far står som en bauta i verket, selv når han ikke er der. En skikkelse som alltid finnes i øyekroken, som er kjærlig og uforståelig, og som stiller seg som midtpunkt for spillet som spilles. Han lager både regler og unntak, flytter alle brikkene, stikker dem i lommen, sprer dem ut igjen på steder der ingen kan finne dem, der reglene er omskrevet. Som en perle av en brikke blir Conni spilt rundt i de voksnes spill. Hun dyttes rundt i de voksnes forvirring, og er i aller høyeste grad med på leken. Hun klarer bare ikke å komme seg ut av det evige rollespillet hun søker tilflukt i.

Idet den lille familen i regi av faren bestemmer seg for å gi vekk «alt de ikke har bruk for», står de igjen med en naken leilighet. Aldri før har det vært så tydelig hva de mangler og hva de trenger. Kaffekopper, elskede dukker og gamle klær blir lagt ut på gaten. Det er ikke lenger noe å komme tilbake til, og alt det man har bruk er familen som blir stående igjen som et skjørt skjelett.

Gjennom velfungerende dialoger får vi et utpenslet bilde av forholdet mellom det kjærlighetssøkende barn og den uansvarlige far. Det som er litt for vondt, blir i dialogen en stor vits – en vits som lar den underliggende meningen ligge å dirre sårt mellom linjene.

Kan du beskrive meg da?

Du har rar stemme, sa jeg.

Men ansiktet mitt, hvordan ser jeg ut når jeg skvetter?

Vet ikke.

Det er fordi jeg aldri skvetter!

Pappa strøk håret mitt.

Men hvordan ser jeg ut når jeg er glad? Spurte han.

Du ler, svarte jeg.

Og redd?

Jeg prøvde å snu meg, men pappa holdt meg fast.

Det er ikke lov å jukse, sa han.

Du er aldri redd, sa jeg.

Og trist? Spurte pappa.

Vet ikke.

Det ser nesten ut som glad, tror du ikke?

Det rant fra nesa nedover halsen.

Kan jeg kysse nakken din? Spurte pappa.

Jeg nikket.

Conni vokser opp med mye kjærlighet, og mye ustabilitet. Nesten uten rammer, men samtidig bundet tilbake av farens uforutsigbare spilleregler. Disse hullene i Connis barndom kommer til syne i den voksne personen Lily. Hun finner ikke seg selv, men hun finner Ernst. Sammen med ham fortsetter hun et spill som alltid ligger på overflaten, men reflekterer det som ligger helt på bunnen.

-Jeg tenker på meg selv som en annen, sier hun.

-Hvorfor vil du ikke være deg selv?

Ernst stryker håret bort fra ansktet.

-Hver gang du tar på meg blir jeg sjalu, svarer hun.

Alt vi ikke har bruk for evner å putte fingeren på alt det et barn har bruk for. En demontert og amputert famile skaper en utrygg grobunn for et menneske som forvirret strekker seg mot lyset. Drevet av dialog og komplisert kjærlighet har Garbrielsen skapt et barn og en bok som treffer i hjertet mellom linjene.