legemet og virkeligheten

Huden er det elastiske hylster der omgiver hele legemet
Bjørn Rasmussen
Gyldendal, 2011

Mit livs historie eksisterer ikke, men du gør, jeg gør, den her højrehånd, denne lever. Den her krop eksisterer.

Bjørn Rasmussens debutroman fra 2011 kom som et kraftig pust, fylt med ungdommelig usikkerhet, grove seksuelle detaljer og en balansegang mellom erindring og realitet.

Gjennom å beskrive det fysiske og det seksuelle til detalj – men samtidig gjøre det fiksjonelt og udefinerbart danner Rasmussen et spennende og godt bilde av kroppen i interaksjon med det følende psykologiske menneske. Bjørn, bokens delvis kjønnsløse protagonist, beveger seg mellom hverdagsnedtegnelser og sterke erindringer fra sin egen manøvrering i det følende og seksuelle.

En detaljert beskrivelse av det seksuelle kjønnet blandes sammen med et ustrukturert erindringsbilde av protagonistens barndom, modning og utvikling i en kaotisk samtid. Det realistiske blir utbrodert ikke bare gjennom den detaljerte beskrivelsen av det kroppslige – men også av faktiske fotografier innlimt på bokens midtside.  Bilder som komplimenterer den virkelighetsnære rammefortellingen om hovedpersoners fortid i hestemiljøet;

Jeg tænker ofte på dette billede, som jeg stadig ser, og som jeg aldrig har talt om. Ridebuksernes læder op ad inderlårene, syningen i skridtet, rundt om sædet, hud og hud. Den skarpe stank af hestepis, ammoniakken gør halmen rød og tung og saddelsæben, ridelærerens grove hænder. Ja.

I det de harde fotografiske fakta blandes med en kroppslig og seksuell forvirring blir leseren tvunget til å sette spørsmålstegn ved skillelinjen mellom fiksjon og fakta. Er den menneskelige erindring faktuell, er kjønn en bestemmelig størrelse, og kan menneskets kropp representere virkelighet eller kun en reproduksjon av egen psyke og omgivelser? Med et velkomponert og intenst språk evner Rasmussen å fange leseren mellom allmenngyldige definisjonsspørsmål og sår beretning om det forvirrede enkeltmenneske.

Men først og fremst klarer Rasmussen å fange én følelse: skammen. Fortid, nåtid og fremtid er uviktige størrelser for skamfølelsen – den evner å gjennomsyre personen og språket. Idet erindringen er skamfull, blir nåtiden også et produkt av det foregående. Skammen eksploderer i ut i språket, eksploderer ut i protagonistens bevisthet;

Bjørns pik er blød granit i forsømte røvhuller, Bjørns nosser klasker mod glatbarberede baller i timevis, Bjørn pisker inderlår, rygstykker til blods, binder mænd på hænder og fødder og sætter klemmer i pung, mellemkød, brystvorter. Bjørn er en araberhingst, der besprøjter blodrøde ganer med varm, hvid sæd, den søde stank af lort fra pikkens krave.

Den seksuelle skammen blir en definerende størrelse for Bjørn, noe som skinner gjennom i hans upolerte tankespinn som blir klasket i ansiktet på leseren. Og idet grovheten når sitt ytterpunkt, når også leseren inn til hva som ligger under. Sexscener som grenser til det pedofile, utløsninger og analsex blir, på merkelig vis, en ramme for et følelsesladet og hverdagslig portrett av en hvilken som helst gutt i et hvilket som helst land.

Jeg har et dokument på min computer, navngivet: Bjørn har en krop. Her skriver jeg et katalog over kroppens indtagelser og udskillelser; knækbrød, avocado, mørk te, urin. Jeg nedfælder kroppens gerninger; tarmskylning, tænderbørstning, trimning af skæg. Jeg bestræber mig på at arkivere fakta, det har ikke spor med romantik at gøre, det handler om at skære en skabelon.

Et sted mellom fortært avokado og erindringer om analsex finnes det en bearbeidelse og fordøyelse av minner, følelser og seg selv. Og der, midt imellom, treffer han så fantastisk godt.