Biografi med inspirasjon

Astrid Lindgren. En livsskildring
Margareta Strömstedt
Utgitt første gang 1977, revidert utgave 1998.
Norsk oversettelse Damm, 2001.

Aller først en liten hyllest til biblioteket, stedet der du kan plukke med deg bøker du aldri ville kjøpt, men som fordi det er gratis lar deg ta sjanser. Tusen tusen takk, biblioteket.

For det var på biblioteket jeg lånte en bok om Astrid Lindgren, jeg gikk bare og surret i sakprosahyllene og under 839.7 sto det en fortelling om Astrid Lindgren. Jeg er ingen stor biografi-elsker, og tenkte at en bok om Lindgren kunne bli sentimental. Men jeg plukket den med meg, og er glad for det. Selv om det ble sentimentalt til tider.

Margareta Strömstedt er barnebokforfatter, journalist og oversetter, og også en venn av Astrid Lindgren. Jeg tenkte noen ganger i lesningen at hun sto for nær den biograferte – at det blir for vanskelig å gi et sannferdig bilde av en dame hun åpenbart setter stor pris på. Mon det, men samtidig kjente hun også Astrid Lindgren godt, og det kanskje beste jeg kan si om denne boken er at den ikke tegner et enkelt bilde av Lindgren. Strömstedt lar ikke Lindgren bli en slags landsmoder med alle svarene for hånden, men forteller både om politisk engasjement, arbeidet som barnebokredaktør, rollen i familien, og forfatterskapet.

De første sidene av boken, litt for mange sider etter min smak, tar for seg bakgrunnen til Astrid Lindgrens foreldre, besteforeldre og hele slekten. Strömstedts  hovedmål synes å være å skulle vise hvor temaene og miljøene i Lindgrens forfatterskap kommer fra. Strömstedt gjør en historisk-biografisk lesning, altså at hun ser hvor liv og diktning krysser. Det krysser mange steder.

Selv synes jeg boken tok seg opp. Strömstedt har flere litterære analyser som gav meg mye nytt, om blant annet kjønnsroller og synet på borgerskapet. Bare disse i seg selv gjør at jeg anbefaler å lese boken. Riktignok forutsetter denne biografien god kjennskap til forfatterskapet – handlingen i bøkene blir aldri referert – og god kjennskap til svensk samtid. Forfatteren kan være ganske bastant på egne tolkninger og dermed avvise andre tolkninger, men det er til å leve med.Selv blir jeg mer nysgjerrig av denne boken. Jeg blir nysgjerrig på forholdet hennes til andre mennesker, og jeg blir nysgjerrig på dette som stadig gjentas om at hun ikke liker offentlighetens søkelys – jeg skulle gjerne sett at denne rollen ble mer problematisert av Astrid Lindgren selv, og ikke bare godtatt som et personlighetstrekk. Det er heller ikke til å komme vekk fra at jeg gjerne skulle forstått mer av hvordan det var å være Astrid Lindgren, 18 år, gravid utenfor ekteskapet og så med en liten sønn hun må sette vekk.

Men i all denne nysgjerrigheten, all denne lysten til å vite mer om Astrid Lindgren, så må jeg faktisk si at det viktigste ved boken var at den ga meg lyst til å lese bøkene igjen. Det er så lenge siden jeg har lest om Marikken. Det er så lenge siden jeg leste om Ronja. Og en biografi som gir meg mest av alt lyst til å lese mer? Ikke en dårlig biografi, spør du meg.