Demografiske endringer og økonomiske konjunkturer sørger for at det bare et spørsmål om tid før Norge blir medlem av EU. I mellomtiden har EU nok med å komme seg gjennom krisen og bygge en stadig tettere union.
Kjetil Wiedswang
Europaveien – EU, krisen og vi andre
350 sider
Schibsted Forlag, 2012
Alle som skriver bøker om EU må redegjøre for sitt syn på norsk medlemskap. EU er udemokratisk, elitistisk, småkorrupt, politisk dysfunksjonelt og konkurs. Og vi bør bli medlem så fort som råd er.
Wiedswangs bok er som en særdeles lang reportasje i DNs lørdagsnummer. Med et enkelt språk og hyppige digresjoner og anekdoter blir vi ledet gjennom jungelen i Brussel, Norges forhold til EU og våre egne krangler om EU her hjemme. Den forsøker ikke å være et akademisk verk om EU eller Norges forhold til Europaunionen (Sic!), men er heller et skråblikk på situasjonen slik den er i dag. Dette er både en styrke og en svakhet for boken. Ønsker man en systematisk og grundig gjennomgang av Norges forhold til EU har vi NOU 2012:2 Utenfor og innenfor, presentert av Regjeringens Europautvalg sist vinter, og Wiedswang refererer stadig til denne.
Styrken i Wiedswangs innfallsvinkel og skrivemåte er at boken er lettlest og vil kunne gi mange uten altfor stor kunnskap om EU en grei kunnskap om tingenes tilstand i Brussel og hvordan forskjellige aktører tolker dagsaktuelle problemstillinger. Svakheten ligger i akkurat den samme vinklingen. Boken er dagsaktuell og vil være relevant lesning for å forstå den pågående krisen i et eller kanskje to år fremover, men ikke lenger.
Tidsbestemt journalistbok
Boken er tydelig skrevet våren og sommeren 2012 med mange referanser til spesifikke hendelser bare det siste året. Konsekvensen av denne tilnærmingen er at boken vil kunne fremstå utdatert allerede om et år. Et eksempel på dette er beskrivelsen av kampen i Arbeiderpartiet om postdirektivet. Dette vil være en interessant diskusjon i nåværende periode mellom Arbeiderpartiets landsmøte der de gikk inn for å bruke reservasjonsretten og valget neste år. Med en borgerlig regjering vil direktivet bli implementert og debatten vil kun være interessant for historikere og for kontrafaktiske diskusjoner – hva hvis Norge faktisk hadde brukt reservasjonsretten? – men den vil ikke lenger være relevant for den daglige diskusjonen.
Det umiddelbare referansepunktet å måle Europaveien mot er Frank Rossaviks Hei til EU fra 2005. Begge er skrevet av journalister med fartstid som korrespondenter i Brussel og begge berører den samme tematikken rundt EU som et flerhodet troll. Dette trollet som kan beskrives enten som «en sosialistisk tvangsstat som vil regulere hver minste detalj i livene våre, eller som et kapitalistisk maskineri het utenfor politisk kontroll», avhengig av hvor man står, for å mildt parafrasere vaskeseddelen på Rossaviks bok, og som er så komplisert at «problemet med å skrive om EU i aviser er at faktaboksene blir lengere enn det du tenker å skrive», som Wiedswang siterte Rossavik på. Forskjellen ligger hovedsakelig i at Rossaviks bok, en søt, liten sak som klokker inn på under 200 sider, forholder seg nesten utelukkende til EU og Brussel-boblen alene handler store deler av Wiedswangs bok om Norge, indre norske politiske forhold og hvordan de spiller inn på vårt forhold til EU. Dette medfører også at Wiedswang havner på hele 350 sider. Boken er dog ikke for en murstein å regne, men heller en lecablokk, tykk og solid, men lett og luftig.
Utenfor og atter utenfor
Norske politikere er ubesmittet av intrigene, maktkampene og skandalene i Brussel. Fremskrittspartiets ungdomspolitikere har sluppet fristelsene ved en europeisk livsstil.
SVs utviklingsminister kan jetcruise verden rundt og drive med noe meningsfullt – å redde verden. Utenriksminister (sic!) Jonas Gahr Støre har tid til å kommentere verden i NRK. Finansminister Sigbjørn Johnsen slipper hysteriske henvendelser fra europeiske kollegaer om å bidra litt ekstra («Dere er jo så rike!») til et eller annet krisefond.
Resten av Norge har hatt mer tid til å bry seg om hjemlige forhold, som tiggere, togforsinkelser og terror. Det har vært oppslukende nok.
En viktig fortelling i boken er den om Norges reise ved siden av EEC/EF/EU, våre forsøk på å bli medlem og hvordan dette har påvirket vårt løpende forhold til Brussel. Av 25 kapitler er 8 rendyrket knyttet til vår hjemlige EU-debatt. For oss som ikke var født i 1972 og som kun har begrensede minner fra folkeavstemningen i 1994 (jeg var 9 år) gir boken en spennende gjennomgang av diskusjonen i Norge fra britene først viste interesse for medlemskap under Harold Macmillan i 1961, via dagens diskusjoner om postdirektivet og frem til vi ifølge Wiedswang endelig sier Ja mandag 25. september 2022.
Den røde tråden som Wiedswang spinner fortellingen om norsk EU-debatt rundt er konfliktlinjen som bryter med høyre-venstre aksen.
I begge folkeavstemningene, og i nær alle meningsmålinger, er mønsteret klart og ensartet: Folk i byene, særlig på Østlandet, er mer positive til EU enn nordmenn på småsteder og på landsbygden, særlig de som er tilknyttet primærnæringene. Svært mye av det samme stemmemønsteret var der også i to av våre få tidligere nasjonale folkeavstemninger, om alkoholsalg, i mellomkrigstiden.
Forklaringen ligger åpenbart i sosiologen Stein Rokkans observasjoner om at «stemmer teller, men ressurser avgjør», og at i Norge har konflikten om disse ressursene vel så mye gått mellom sentrum og periferi som mellom høyre og venstre.
Selv for oss unge er dette er sentrum-periferi-faktoren i EU-debatten velkjent, men det er nyttig å få den illustrert med konkrete eksempler fra både 72- og 94-avstemningen.
Kulturkollisjon
Det er syv år siden Rossaviks bok kom ut, og sammen med den manglende kunnskapen om EU og forståelse for beslutningsmekanismene i Brussel er boken så absolutt på sin plass. Et eksempel på dette er ministres reaksjoner når de besøker kommisærer for å argumentere for norske unntak.
Når den norske statsråden kommer ut fra møtet sitt i Brussel, vil hun imidlertid fortelle om hvor overraskende stor forståelse hun fikk for de norske synspunktene, selv om hun ikke fikk noen løfter om særbehandling for Norge.
Det kan iblant være vanskelig å se forskjellen på positiv velvilje og alminnelig europeisk høflighet.
Et annet er forståelsen blant norske politikere for ESAs rolle. Der daværende leder for utenrikskomiteen, Olav Akselsen (Ap) i 2005 mente at «ESA er en haug med mennesker som har sin fremste oppgave å pine og plage Norge», og forhenværende statsminister Kjell Magne Bondevik (KrF) hadde inntrykk av «at ESA er mer katolsk enn paven selv, at de på EFTA-siden er ivrigere enn på EU-siden» kontret ESAs informasjonssjef Trygve Mellvang-Berg i 2011 med at «i katolisismen er det syndsforlatelse. Det praktiserer vi ikke i ESA. Katolikker er jo kjent for en viss avstand mellom ord og gjerninger. Sånn sett er vi kanskje mer luthersk bokstavtro.» Skillet mellom protestantisk rettskaffenhet og katolsk pragmatisme er også en gjenganger i de konfliktene som har oppstått mellom EU og Norge gjennom EØS-avtalen, og som illustrerer kulturforskjellene som ofte nok kan få nordmenn til å se med skepsis på EUs politiske system er laksestriden på 1990-tallet. Skottene mente Norge bedrev prisdumping, ulovlig subsidier til egne fiskere og andre ulovligheter, mens Norge mente vi hadde alt på det tørre. For å gjøre en lang historie kort satte norske myndigheter alle kluter til, men endte opp med å bli overkjørt av EU som brukte splitt-og-hersk-taktikk med differensiert straffetoll på norsk fisk. Ifølge lobbyister i Brussel var konflikten fullstendig unødvendig men illustrerte at «nordmennene hadde i sin lutherske tro på regler og systemer ikke forstått EU-systemets iboende karakterer med å lage kompromisser som alle kunne leve med.»
Gjennom 350 sider viser Kjetil Wiedswang hvor lite vi forstår av EU samtidig som vi kjenner oss selv så altfor godt. For alle, både tilhengere og motstandere, eksperter og noviser, vil boken forhåpentligvis bidra til et mer balansert syn, så vel av EU som oss selv.
Denne anmeldelsen er også publisert hos Minerva.
Folk kommenterer