En murstein av en biografi om en av de mest sentrale aktørene i norsk 19-hundretallshistorie. Men Paal Berg var en mann av sin tid, en stor dommer og jurist, dingen politiker.
Megleren Paal Berg
Per E. Hem
Aschehoug forlag, 2012
«Hadde Norge vært republikk, ville Paal Berg vært selvskreven president.» Dette sitatet fra redaktør Einar Skavlan på Dagbladets forside 14. mai 1945 både åpner bokens vaskeseddel, hentes frem i forfatterens forord og får sin rettmessige plass i fortellingens kronologi. Det gir inntrykk av at Paal Berg ikke bare var den fremste av likemenn, men at han fremsto som en lysende personlighet i sin tid og som en bauta i Norsk historie. Men Paal Berg er ingen bauta i norsk historie. Hans navn er ikke skrevet med gullskrift i ungdomsskolens historiebøker. Han nevnes ikke i 17.mai-taler sammen med Wergeland, 1905 og 8. mai. Han er for de aller fleste i dag en fullstendig ukjent person.
Jeg skal ikke forsøke å lyve på meg historisk kunnskap jeg ikke har. Selv som statsviter, dog med min spisskompetanse utenfor Norge, var ikke Paal Berg en person jeg hadde god kjennskap til før jeg leste Per E. Hems biografi om ham. Jeg tør ikke si med sikkerhet når jeg først fikk et bevisst forhold til hvem han var, men sannsynligheten er stor for at det skjedde i forbindelse med at jeg leste Olav Njølstads biografi om en annen av vår nasjons store menn i det forrige århundre, Jens Christian Hauge.
Embetsmannsstatens sønn
Paal Berg, fra slekten Berg på gården Berg i Nes på Romerike, ble født i Hammerfest i 1873 der hans far, bondestudenten og juristen Marius Berg, jobbet som tollkasserer. Han avla juridisk embetseksamen i 1895 med toppkarakter, rent laud, og begynte samme høst som dommerfullmektig i Larvik. Etter å ha jobbet som som advokatfullmektig hos høyesterettsadvokatene Blom & Koss i Kristiania fra 1897, begynte han som dommer i Kristiania byrett høsten 1900. De neste 18 årene utvidet han stadig sitt kontaktnett og sin erfaring gjennom diverse internasjonale oppdrag for Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. I 1913 ble han oppnevnt som ekstraordinær dommer i Høyesterett, og i 1918 ble han fast dommer samme sted. I mellomtiden hadde han, i 1916, blitt utnevnt til formann i den nye Arbeidsretten. Han satt fra februar 1919 som sosialminister i Gunnar Knudsens regjering, frem til til regjeringen gikk av i juni 1920, og som justisminister fra juli 1924 i Johan Ludwig Mowinckels regjering denne ble felt i mars 1926. I januar 1929 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius og var i hele perioden frem til andre verdenskrig aktiv involvert i arbeidsrettsspørsmål, både på hjemmebane og som en del av den norske delegasjonen til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), under Folkeforbundet (League of Nations).
Legitimt og illegitimt motstandsarbeid
Som leder for landets Høyesterett spilte Paal Berg en sentral rolle i april- og maidagene 1940. Han kom til å lede Administrasjonsrådet for de okkuperte områdene og sto i spissen for høyesteretts embetsnedleggelser i desember samme år i protest mot okkupasjonsmaktene. Gjennom sitt nettverk og i kraft av sin stilling som høyesterettsjustitiarius kom Berg raskt inn i arbeidet med å organisere og koordinere motstandsarbeidet i hjemme i Norge, og han ble i juni 1943 formelt utpekt av statsminister Nygaardsvold som Hjemmefrontens sivile leder.
Som en samlende nasjonal lederskikkelse under krigen så de fleste ledende politikere, Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen inkludert, på Venstre-mannen Paal Berg som den naturlige lederen for en samlingsregjering frem til et nytt stortingsvalg, og muligens også videre i et nytt, post-partipolitisk landskap. Berg fikk i oppdrag fra Kongen å danne regjering, men kom imidlertid på kant med stortingspresident og parlamentarisk leder for Høyre Carl Joachim Hambro, og etter bare noen dagers sonderinger kastet han kortene til fordel for Gerhardsen og gikk tilbake til sin stilling som Høyesterettsjustitiarius frem til sin pensjonering 1. juli året etter.
Som pensjonist ledet Berg arbeidstvistkomiteen, var landets første riksmeglingsmann, deltok i en FN-komité som undersøkte tvangsarbeid og var Norges medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen fra 1954 til 1960. Paal Berg døde 24. mai 1968, 95 år gammel, og under begravelsen deltok blant andre Kong Olav, stortingspresident Bernt Ingvaldsen, statsminister Per Borten og høyesterettsjustitiarius Terje Wold. Han var den fremste i sin generasjon og ble gravlagt deretter.
Dommer, ikke politiker
Hvorfor har ikke denne boken fått tittelen Dommeren og politikeren? Grunnen er at forfatteren mer og mer kom til at det mest karakteristiske trekket ved biografiobjektet var trangen til å bygge bro, utjevne motsetninger, megle. Det måtte bli Megleren.
Forfatter Per E. Hem forklarer i forordet bokens tittel. Jeg skal ikke si meg uenig i valget av Megleren, det er en god og passende tittel, men det er grunn til å komme med ytterligere innvendinger mot Dommeren og politikeren utover at Megleren passet bedre. Paal Berg var ingen stor politiker, og hadde han ikke blitt høyesterettsjustitiarius og dermed også leder for Hjemmefronten ville han trolig ikke hatt noen særskilt plass i norsk historie i det hele tatt. Som sosial- og senere justisminister var han ikke bare kontroversiell, han ble betraktet som direkte inkompetent av mange av sine motstandere. Som vi har sett også i våre dager med folk utenfor politikken som blir kalt til Kongens bord, Victor Normann og Helen Bjørnøy er to eksempler, slett han med forholdet til Stortinget, og han hadde ikke all verdens respekt og beundring for det parlamentariske systemet. Det siste var nok sterkt medvirkende i hans opptreden i møte med Hambro sommeren 1945, og bidro til at hans forsøk på regjeringsdannelse feilet. Det var som dommer, og da især i sivile saker, at han hadde sin store styrke. Det var, som Per E. Hem så korrekt påpeker, at det var som megler han satte sitt merke på samtiden.
Når man leser om en mann som fylte 50 midt på 1920-tallet er det opplagt at det vil være en forskjell i verdier sammenlignet med i dag. Berg var en mann av sin tid, og i sin omtale av Hambro har han kommet med antisemittiske uttalelser som i dag ville vært fullstendig uakseptable. Som høyesterettsjustitiarius ved krigsutbruddet spilte Berg en viktig rolle i å fjerne Quisling fra statsmakten etter 9.mai-kuppet, og gjennom sin rolle i Hjemmefronten var han helt sentral i det senere motstandsarbeidet mot NS og Quislings regjering. Dette forhindret ham ikke i å lede rettsaken i Høyesterett mot Quisling enda han med så vel dagens øyne som den tids rettspraksis var himmelropende inhabil.
Hadde Norge vært republikk, ville Paal Berg vært selvskreven president. Avhengig av hvordan man ser for seg presidentrollen kunne det enten gått helt greit eller fullstendig på styr. Med historiens fasit tilgjengelig er det kanskje greit at Bergs regjeringsforsøk strandet. Han var en av fremste samfunnets støtter gjennom mesteparten av sitt voksne liv, men noen stor politiker, det var han ikke.
Megleren er et solid stykke håndverk fra min fagfelle Per E. Hem. Professor Rune Slagstad har omtalt Paal Berg som en av det venstrekapitalistiske styringssystemets viktigste handlingsideologer. For alle som ønsker en dypere forståelse av samfunnsutviklingen i Norge i mellomkrigstiden, med klassekonflikt, avholdsrørsla og målstrid, er Bergs liv og virke helt nødvendig. Boken er preget av et tidvis litt stivt språk, og Per E. Hem lider av den vanlige språksykdommen å bruke «i forhold til» i tide og utide. Dette er dog kun småplukk i det som ellers er en murstein i vår nasjonale historiefortelling.
Folk kommenterer