Jon Ewos historie, så vel som de bibelske mytologiene den bygger på er spennende nok i seg selv. Hvorfor velger han da å radbrekke dem med et krampaktig forsøk på hipt ungdomsspråk? Det ødelegger boken og fremmedgjør snarere enn å føre leseren nærmere hovedpersonen.

Totales wipeout i Atlant
Jon Ewo
Omnipax forlag, 2011

Nå var det perfetto forhold for surf. Lange bunter av lys kom susende fra sentrum av Gudsriket og ut til ytterpunktene. Fulgte de ytterste grensene og steig slowly opp mot Sfærene hvor de fisla ut til glassy flater.

Snakker ungdommen slik i dag? ”Cutbacks, aerials, backside og frontside surfing. Alt jeg hadde lært meg i den diva evigheten som var min hittil i Gudsriket”. Det er mulig jeg begynner å bli gammel, jeg nærmer meg 30 og er definitivt ikke i bokens målgruppe, men allikevel – ungdommen snakker ikke slik.

Jeg skjønte hvorfor Jahve var stoltz. Hele galaksekonstruksjonen var master perfetto – en av Gudsrikets mest snazzy maskiner – hvor planeter surfa rundt soler med måner på slep. Atlant var til og med en vakker planet – diva blå og grønn og brun. Masse vann og bigge stykker land.

Premisset for Totales wipeout i Atlant er absolutt fascinerende. Hovedpersonen Metatron er Jahves (Guds) sekretær og den fremste blant englene, men samtidig opprørsk og utenfor. Han møter opp når han må, men vil helst leve som lysboms og bruke tiden sin på å surfe på himmelske lysbølger og henge sammen med Edna, luftånden han har et lettere upassende kjærlighetsforhold med. Det går rykter om at Jahves helse er skrall og forskjellige fraksjoner i Himmelriket posisjonerer seg for maktkampen som vil følge Jahves eventuelle død. Bomsen Metatron  bryr seg katten om maktkampen inntil han en dag får i oppdrag av Jahve å foreta den 6000-årlige inspeksjonsrunden til Gudsrikets ytterpunkter. Og det er her historien tar av.

Jeg hadde et langt strekk foran meg før neste spot på lista. Og det var sånne rides som gleda en lysboms som meg. Det var dette livet jeg ville ha! Helt episk diva.

Englespeak for å nå ungdommen?
Det fremkommer tydelig av boken at hovedpersonens språk avviker fra de rundt ham i Gudsriket. De snakker korrekt «englespeak», og han snakker, vel, sitt eget språk. Men hvorfor? Er dette et forsøk fra forfatterens side på å gjøre Metatron, hovedpersonen, mer tilgjengelig og identifiserbar for leserne? Er det meningen at de skal tenke «Metatron og jeg, vi er to alen av samme stykke?»

Akkurat det siste tviler jeg sterkt på. Hvor mange i målgruppen kjenner idionomet «to alen av samme stykke», eller langt mindre vet hva en alen er? Men vil de faktisk identifisere seg med Metatron? Opplever de at han er en person de kunne ha vært, eller kanskje mer presist, skulle ønske eller fantasere om at de kunne være?

Jeg rei en smoothie swell. Kjente pøs-pøset under boardet svulme og sparke fra og stige og synke. Rei denne swellen som var fri for luftkoraler og hadde den perfetto curlen som gjorde den som skapt for triks.

Ok, så vi skjønner alle hva Metatron sier og mener. Han har et språk som tydelig formidler opplevelser. Men igjen, er dette et språk som gir gjenklang? Jeg tror ikke det. Tvert imot mistenker jeg at språkføringen virker fremmedgjørende og bidrar til at fortellingen blir mindre tilgjengelig og lest av færre enn det den har potensial til. For meg var språket et konstant irritasjonsmoment, fra tittelen til epilogen, og jeg vil anta for mange grunn nok til å ikke plukke opp boken i det hele tatt. Dette er beklagelig, for det er en spennende og god historie som har muligheten til å fungere som inngangsport til en samling historiske, bibelske og mytologiske fortellinger som altfor få har kjennskap til i dag.

Kryr av religiøse referanser
Det hjelper å ha fulgt med i konfirmasjonsundervisningen når du leser Totales wipeout i Atlant, og hvis du i tillegg har bladd nok i Bibelen og snakket nok med presten til å få med deg historien om Lucifers fall og forskjellige englers rolle i Himmelriket blir trolig utbyttet enda større. Har du også en grei allmennutdannelse, inkludert sånn noenlunde kunnskap om (vest)europeisk historie, bør du få med deg de fleste av Jon Ewos referanser. Og det kryr av de

Men hvor mange unge tenåringer besitter denne kunnskapen? I skolen har Kristendom blitt Kristendoms-, religions- og livssynskunnskap (KRL), som igjen har blitt Religion, livssyn og etikk (RLE). Er det grunn til å tro at noen under 15, med mindre de har særskilte interesser for bibelkunnskap, kristen og jødisk mytologi, kabbala-mystisime og europeisk middelalderhistorie, vil forstå hva boken egentlig handler om, at det er en endetidsberetning og historien om et nytt himmelsk kongedømme? Svært få, vil jeg tro. Men gjør det noe?

Action, maktkamp og vold
Først og fremst gjør det ikke så mye fordi Totales wipeout i Atlant, selv uten at man tar alle de religiøse og mytologiske referansene, er en spennende bok, fylt med action, maktkamp, vold, og med et par artige og uventede hendningsforløp underveis. Jon Ewo er en utvilsomt en dyktig forteller, og han vet tydelig hvordan leseren skal engasjeres i fortellingen. Historien varierer fra det Hitchhiker’s-surrealistiske i enkelte av englesekvensensene via middelalderdramatikk i legenden om Janne Dark, det Lord of the Rings-fantastiske i reisen mot det hellige fjellet og metamorfosen i lavaasken, til naturkatastrofeapokalypsens Waterworld-aktige ettertid før døden og gjenoppstandelsen bringer oss til fortellingens klimaks tilbake i Himmelriket.

Samtidig som historien står godt på egne bein, tør jeg tillate meg å håpe at alle de merkelige navnene og referansene vekker interesse hos noen undrende, unge tenåringer, og at disse søker opp Metatron, Jahve, Gabriel og Mikael på Wikipedia og begynner å lese. Det er mer action og dramatikk hvor dette kommer fra.