Det skjer ikke så ofte at jeg er misfornøyd med meg selv. Men så kom den dagen hvor jeg følte meg så innmari tykk. Hva er vel en bedre kur enn en tur innom biblioteket for å finne en bok som kunne føle meg bedre? Etter å ha lest en halv side var jeg overbevist om at Dietgirl – Shaunas utrolige forvandling, var boken for meg.

Den går veldig fort å lese. Jeg begynte på den sent på kvelden og vips, så hadde jeg lest hundre sider. Jeg tenkte der og da at jeg bare hadde hatt flaks, men så skjedde det samme neste dag også. Det kan være det faktum at boken har ganske store bokstaver, men jeg tror det er fordi hun skriver så bra. Det er ikke pompøst, det er bare flotters.

Shauna får meg til å føle noe. Hun forteller om svømmetimer fra barneskolen hvor hun var den feiteste og det får meg til å huske mine barndomsminner fra da jeg veide 29 kilo og skulle svømme med klassen. Mine ribben var de som var minst synlige og jeg husker med gru det å føle seg som en hvalross (dog på 29 kilo) blant de andre badenymfene. Jeg er ikke alene, og det føles så fint.

Jeg ville lese videre. En dag glemte jeg igjen boken min hjemme og jeg visste at det var 15 timer til at jeg kunne lese mer. Jeg satt på skolen og fikk gråten i halsen da jeg så hvilken grusom feil jeg hadde gjort tidligere på dagen. For selv om det er bilder midt i boken som spoiler noe, visste jeg ikke hvordan det ville gå til.

Og det at alt er sant, så sant det kan bli i romanform. Dietgirl startet egentlig som en blogg for senere å bli publisert i bokform. Det at jeg leste boken på en uke gjorde at jeg ikke helt klarte å følge med på hvilket tidsrom det dreier seg om. Mens det går fire år for henne, går det seks dager for meg. Undertittelen på bloggen hennes er “Not faster than a speeding bullet”, men for meg er hun raskere enn lynet.

Jeg liker tanken på at Shauna er der ute, hun forsvinner ikke når jeg er ferdig med boken og leverer den tilbake. Og kanskje, om jeg tenker nok på henne, så tenker hun litt på meg også.