Det er slippfest for Monica Isakstuens nyeste diktsamling Alltid nyheter, det er på Sound of Mu, torsdag 16. juni 2011, døra står åpen og vi ramler inn rett før det begynner, finner en krakk, en stol, et sted å sitte, de få ledige plassene som er igjen. Vi skal få høre Linda Klakken lese noen nye dikt, vi skal høre Anders T. Andersen som nyhetsoppleser og Monica Isakstuen som leser sine egne dikt, fem av dem. Vi skal drikke en øl og vi skal grine.

Denne slippfesten, og denne boka, ble veldig spesiell, og ikke minst veldig fin. Jeg har vært på opplesninger før, noen av dem har vært fine, noen få har vært fantastiske, noen har rørt meg, noen har ikke, noen har vært kjedelige, noen har vært intetsigende, noen har vært helt ok. Det at jeg liker å lese betyr ikke at jeg nødvendigvis liker å høre på at noen andre gjør det. Men som regel er det jo fint, hvis det er en forfatter du liker, så er det fint å høre dem lese sin egen tekst, selv om den blir annerledes da enn når du leser den selv. Men sjelden har jeg vært vitne til opplesninger som har vært så fine som de to små opplesningene som fant sted på det lille utestedet på Grünerløkka i går.

Klakken leste noen dikt hun nettopp hadde skrevet, og alle vet jo at Linda Klakken er min skriveheltinne. Det første diktet hun leste fikk både forfatteren selv og resten av Sound of Mu til å ta til tårene. Hun kom halvveis, og så stoppet hun. Pustet. Unnskyldte seg. Fortsatte igjen. Hun leste om noe som glapp – ei hånd, en sjanse. Hun leste om jentene vi er, jentene som finnes, om å håpe at det skal gå bra – for vi har ikke gjort noe galt. Og jeg satt ytterst på den lille krakken og kjente hvert ord.

Og da Monica Isakstuen leste sitt siste dikt, så ble det grining der i gården også. Da hun leste om faren sin, om sønnen sin, om livet sitt, om skrivinga si. Kanskje var det noe i lufta, kanskje var vi overtrøtte, hjerteknust, slitne, glade, alt på en gang – kanskje var det bare sånn at vi kjente det i hjertet, at vi kjente ordene, at vi kjente hva det handla om.

Jeg syklet hjem alene og leste boka på sengekanten, og i går leste jeg den enda en gang, og jeg kommer til å lese den igjen og igjen, og når dere leser dette, må dere huske at dette er fra en flammejente til en annen, dette er ikke en anmeldelse, for der blir jeg inhabil, men dette er fra en som kjente boka i hjertet – og det var faen meg fint.

[…]
hvorfor er det ingenting som forandrer seg
ikke
engang
jeg
forandrer meg
tar fortsatt like dårlig vare på meg selv synes fortsatt like synd på
meg selv griner fortsatt av sangtekster skriver fortsatt om å være redd river
dem i stykker er så lei av min egen stemme så lei av meg selv for
jeg
er
en
klisjé
ei sånn jente som får deg til å spy
hun som snakker for mye
ler for høyt
blir værende for lenge
siste gjest på hver fest
enda så trøtt jeg er
alle kan se hvor trøtt jeg er
så gå hjem da
nei ikke ennå
jeg vil ikke våkne
alene
ei fyllesyk jente med
nyfødte barn
på kjøleskapsdøra
[…]
– fra diktet «hva jeg har vært hele tida»

Jeg håper flere vil lese denne boka og kjenne den i hjertet. Og så håper jeg på flere kvelder med flere sånne diktopplesninger. Mer grining og mer lesing, flere sånne jenter som er som de er.