Mange blader, ett folk

Folkelesnad
Agnes Ravatn
Samlaget, 2011

Jeg kan gjerne sitte og sture over det begredelige utvalget ukeblader, og tute ørene fulle på mine medmennesker. Men denne tidtrøyta er blitt langt mer spennende etter at jeg fikk lese Agnes Ravatns synspunkter. Hun gjør det bedre enn jeg gjør det. Med overskrifter som «Barnemenneske i draumeland» (om interiørblader), «Ingen grunn til å skjerpe seg» (om dameblader) og «Memento mor di» (om sladderblader) tar hun systematisk for seg den norske bladfloraen.

Hun sparker nedover – og er også blitt kritisert for det – men hun slipper unna med det rett og slett fordi hun er vittig. Hun er sarkastisk og selvironisk, og dette er bokens absolutte styrker. Og så er det jo også selvironi hun anklager bladene for ikke å ha – kanskje med unntak av mannebladene.

Jeg oppdaget boken i en bursdag, da den var bursdagsgave fra en venninne av en venninne av meg til en annen venninne av venninne. Og jeg ble helt bestyrtet over at jeg ikke hadde fått høre om saken med en gang. For Ravatn er nettopp en slik kul venninne som du skulle ønske at du hadde selv, og så blir du litt irritert når noen andre kjenner henne bedre. Jeg kjenner henne best! har jeg lyst til å rope.

Men jeg gjør jo ikke egentlig det.

Heldigvis kan vi alle sammen kjøpe boken hennes. Kanskje i stedet for jenteblader, for eksempel.

[I Julia] er det stort fokus på interiørdekorasjon, frå ein redaksjon som har nytta store krefter for jenters rett til å få «piffa» opp rommet. Ordet «piffe» er brukt heile elleve gonger over få sider. Er Julia eit blad for niåringar med ein mental og sosiolingvistisk alder på førtifem?

Folkelesnad er nok for deg med en mental og sosiolingvistisk alder på cirka 28. Du har lest deg gjennom din dose ukeblader – jeg tror faktisk det er nødvendig for å le – og du har tatt ironibrillene på. Og så legger du Folkelesnad i bilen, eller på do, eller på lesesalen, eller et annet sted der du trenger å lese korte passiarer i ny og ned for å holde motet oppe. Ravatn som vår korstogsridder mot tabloidpressen er nemlig et oppmuntrende syn.